Innholdsfortegnelse
Kapittel 3: Middelalderen
Målet for dette kapitlet
Religioner endrer seg
Religion og politikk
Forholdet mellom tro og viten
Historiens perioder
Oppgaver
Hvordan kristendommen ble til
Gresk filosofi og kristen tenkning i antikken
Kristendommens tilpasningsevne
Jesus fra Nasaret
Paulus’ misjonsvirksomhet
Stoisismen
Nyplatonismen
Gnostisismen
Påvirkning på kristendommen
Den kristne kjærlighetstanken
Kristendommens menneskesyn
Oppgaver
Tidligmiddelalderen i Vest-Europa (ca. år 500 – ca. år 1000)
Vestromerrikets krise
Antikkens kulturarv
Augustins brobygging
Caritas
Menneskesyn
Augustins ”store fortelling” om historien
Civitas Dei – Civitas Terrena
Kirke og stat
Oppgaver
Religion og politikk
”Lyde Gud mer enn mennesker”
Keiser Konstantin den store
Gelasius-doktrinen
Gregor den store
Kirkestaten
Det sakrale kongedømmet
Føydalsystemet
Forfall og reform
Clunybevegelsen og kirkens frihet
Oppgaver
Høymiddelalderen i Vest-Europa (ca. år 1000 – ca år 1300)
Byene kommer tilbake
1
Katedralskoler og universiteter
Forholdet tro og viten
Tertullians nei til fornuften
”Jeg tror for å forstå”
Anselm av Canterbury
Pierre Abélard
Thomas Aquinas
Skolastikken
Den lidende Kristus
Mariadyrkelsen
Ridderromantikken
Oppgaver
Religion og politikk
Valg av pave
Investiturstriden
Ideene fra Augustin og Gelasius
Thomas Aquinas og den naturlige lov
Guds stedfortreder
Bonifacius 8.
Oppgaver
Senmiddelalderen i Vest-Europa (ca. år 1300 – ca. år 1500)
De første nasjonalstater
Hundreårskrigen
Pesten
Forholdet tro og viten
Uoverstigelig kløft
Sekularisering
Religion og politikk
Reformkrav
Konsilbevegelsen
Middelalderens betydning for politisk
Oppgaver
Tidligmiddelalderen i det bysantinske keiserdømmet (ca. år 500 – ca år
1000)
Imperiet overlever
Bysivilisasjon og kulturarv
Teokratisk styre
Teologisk motstand = politisk motstand
Bildeknusing
Misjon i Øst-Europa
Islams seier
Oppgaver
2
Høymiddelalderen og senmiddelalderen i det bysantinske keiserdømmet
(ca. år 1000 – 1453)
Imperiet på defensiven
Det store skismaet
Korstogene
Osmanerne tar over
Arven fra Bysants
Oppgaver
Islams betydning for Europa i middelalderen
Arabernes interesse for kunnskap
Vest-Europas gjenoppdagelse av antikken
Oppgaver
Politisk tenkning i Norden i middelalderen
De kristne vikingkongene
Norge og Europa
Borgerkriger
Kongens makt
Kongespeilet
Oppgaver
Å periodisere historien
Historiens strøm
Epokeinndelingen
Begrepet middelalder
Periodiseringens problemer
Kontinuitet og endring
Oppgaver
Kapittel 3: Middelalderen
Middelalderen i Europa (ca år 500 – 1500 e.Kr.) regnes gjerne for kristendommens årtusen.
Både livet her og nå og i det hinsidige ble forstått ut fra den kristne troen. Mennesket var først
og fremst en pilegrim med kurs mot evigheten og Guds himmel. Men veien fram var farefull
og vanskelig. Djevler og demoner truet når som helst med å føre folk på avveier.
Hovedansvaret for sjelenes frelse lå på kirken. Den var det skip som skulle føre folk trygt over
det opprørte havet som livet i verden var. Kontakten med Gud ble formidlet gjennom
gudstjeneste og sakramenter. Helgener og relikvier kunne gi hjelp og beskyttelse mot de onde
makter. Kirker og katedraler var konkrete påminnelser om Guds tilstedeværelse i verden.
3
Den religiøse forståelsen av virkeligheten preget alle samfunnsområder. De lærdes oppgave
var ikke å finne ny kunnskap, men å vise sammenhengene i Guds skaperverk. Arkitektur og
kunst skulle visualisere den kristne troen. Filosofien var gjennomsyret av teologiske begreper,
og litteraturen var farget av religiøse forestillinger om livet etter døden.
Også politikken hadde et kristent grunnlag. Statsmakten var, på samme måte som kirken,
innsatt av Gud. Noe skille mellom religion og politikk fantes egentlig ikke. Styringen av
samfunnet var basert på Bibelen og andre kristne skrifter.
Middelalderen kan for mange moderne mennesker virke veldig fjern. Etter noen hundre år
med såkalt sekularisering (margord: sekularisering: religionen mister sin makt) har
kristendommens dominans gradvis blitt redusert. Kirkens påvirking på politikk og
samfunnsliv er svekket. Bibelens bud og tradisjonelle kristne verdier har stadig mindre
betydning for folks måter å leve på. Tro har blitt en privatsak, der det langt på vei er opp til
den enkelte selv å definere innholdet.
Men sekulariseringsprosessen er først og fremst et vestlig fenomen. Globalt sett spiller
religionene fortsatt en meget viktig rolle for individ og samfunn. Internasjonale konflikter i
vår tid er ofte religiøst motivert. Uten kunnskap om religionens betydning vil det være
vanskelig å forstå mye av det som skjer i verden i dag.
Målet for dette kapitlet
Religioner endrer seg
Grunnlaget for middelalderens religiøse virkelighetsforståelse og samfunn var
kristendommen. Innholdet i den kristne tro har likevel forandret seg gjennom historien. I dette
kapitlet skal vi først se nærmere på hvordan kirkens lære ble til i de første 500 årene etter
Kristi fødsel. Jødiske og kristne ideer ble blandet med impulser fra den gresk-romerske
kulturen. Deretter vil det handle om utviklingen av sentrale forestillinger i kristendommen
gjennom det neste tusenåret. Tidligmiddelalderens (ca. år 500 – 1000) kunst framstilte for
eksempel Kristus som en kriger, mens høymiddelalderen (ca. år 1000 – 1300) viste den
lidende frelseren på korset. Splittelsen av kirken i øst og vest førte til merkbare trosforskjeller
innenfor den kristne verden. Poenget er å vise at religioner ikke er noe statisk, men noe som
hele tiden endrer seg i takt med den historiske utviklingen.
4
Religion og politikk
I vår tid er vi vant til å tenke at religion og politikk ikke bør blandes for mye. De siste årene
har vi likevel sett hvordan både kristendom og islam igjen har blitt en viktig faktor i
verdenspolitikken. Middelalderen var en epoke der det religiøse og det politiske gled over i
hverandre. Samtidig reiser perioden spørsmål som helt til våre dager har stått sentralt. I
hvilken grad bør Guds bud påvirke statens lover? Hvor mye innflytelse bør religiøse ledere ha
på styringen av samfunnet? Slike problemstillinger stod sentralt i den europeiske
middelalderens strid mellom pave og keiser og er fortsatt svært aktuelle også i vår tid.
Forholdet mellom tro og viten
I store deler av middelalderen var filosofi og vitenskap underordnet teologien. All kunnskap
var forenlig med kirkens lære. Mot slutten av perioden begynte tenkningen å frigjøre seg
stadig mer fra religionen. Ny viten som ikke hadde opphav i Bibelen, vokste fram.
Menneskets selvstendige tankevirksomhet fikk større rom. Vi skal se nærmere på årsakene til
at filosofien og vitenskapen mer og mer distanserte seg fra teologien.
Historiens perioder
I den vestlige kulturkretsen har vi en forestilling om at historien er noe som utvikler seg.
Tiden har en begynnelse og beveger seg mot stadig framover. Historien er lineær og kan
tegnes langs en tidslinje. Læreplanen i Historie og filosofi 1 er et eksempel på det. Den har
seks hovedoverskrifter der den ene epoken avløser den andre i en stor sammenhengende
fortelling. Inndelingen framstiller historien som menneskehetens vekst fra en mytisk oldtid
dominert av myter, religion og overtro og framover mot den moderne tidens fornufts- og
vitenskapsbaserte samfunn.
Sentralt i denne fortellingen står Europas middelalder. Perioden deles gjerne inn i 3 faser:
tidligmiddelalderen, ca. år 500 – 1000, høymiddelalderen, ca år 1000 – 1300, og
senmiddelalderen, ca. år 1300 – 1500. Den dekker tre kulturkretser: den vesteuropeiske, den
bysantinske og den arabiske. Middelalderen er altså svært omfattende både i tid og rom.
Likevel mener historikerne at begrepet gir mening. Hvorfor? Hva legger de vekt på når de
deler opp fortiden i faser? Når og hvor begynner og slutter en epoke? Mot slutten av kapitlet
skal vi komme tilbake til historiefagets periodisering.
Oppgaver
Repetisjon
1 Hva er det mest karakteristiske ved middelalderen som epoke?
2 Hva betyr sekularisering?
5
3 På hvilken måte skiller vår tid seg særlig fra middelalderen?
4 Hva kan vi lære av å studere middelalderen?
Refleksjon
1 Hvilke av middelalderkapitlets temaer er du spesielt interessert i å lære mer om? Sett
opp to punkter.
2 Har du noe kunnskap om disse temaene fra før? Skriv et avsnitt om hvert av de to
punktene du skrev ned.
Hvordan kristendommen ble til
Gresk filosofi og kristen tenkning i antikken
Kristendommen ble til gjennom dialog med den hellenistiske kulturen i Middelhavsområdet.
Ved antikkens avslutning var kirkens lære en blanding av jødiske og kristne ideer, smeltet
sammen med impulser fra gresk-romersk filosofi. Fram til Vestromerriket mistet sin keiser i
år 476 var utformingen av troens innhold et felles prosjekt for kirken i øst og i vest. Deretter
gikk kirken i øst og vest gradvis i ulike retninger. Vi skal i første omgang se nærmere på
hvordan kristendommen ble til før splittelsen i Middelalderen.
Kristendommens tilpasningsevne
Når vi studerer kristendommens historie, er det slående hvordan dens innhold har endret seg
opp gjennom århundrene. Kontrasten mellom den enkle mannen fra Nasaret og forestillingen
om den krigerske Kristus i middelalderen er påfallende. Det er et stort sprik mellom
nestekjærlighetsbudet han forkynte og kirkens senere korstog og militære kampanjer.
Forskjellen på den opprinnelige fortellingen om Jesus og den kompliserte læren om
treenigheten er enorm.
Det finnes dem som mener at kristendommen i går, i dag og til evig tid har vært og vil være
den samme. Fra et historisk ståsted er det vanskelig å se at det er tilfellet. Den kristne tro er et
resultat av mange faktorer som har spilt sammen. Læren om Jesus har blitt påvirket av andre
religiøse strømninger, filosofiske og politiske ideer. Kirkens organisasjon har klare forbilder i
det romerske styringssystemet. Nøkkelen til kristendommens store suksess har vært dens store
tilpasningsevne. I møtet med kulturer og samfunn har den, som vi skal se, tatt opp i seg nye
tenkemåter og tradisjoner og gjort dem til sine.
Jesus fra Nasaret
6
Det som skulle bli til verdenshistoriens mektigste og best organiserte religion, startet som en
lokal bevegelse blant jøder i det romersk okkuperte Palestina. Tømmermannssønnen Jesus fra
Nasaret stod omkring år 30 e.Kr. fram som predikant. Han krevde rettferdighet for de fattige
og kritiserte de religiøse lederne for dobbeltmoral. Budskapet hans var konkret: menneskene
skulle gjøre godt mot hverandre og dyrke Gud på en mer inderlig måte.
Jesus var ikke den eneste samfunnsrefseren i sin tid. Jødene var vant til både profeter og
predikanter som løftet pekefingeren mot moralsk forfall og slapp gudsdyrkelse. De romerske
myndighetene forholdt seg som regel avventende til den slags forkynnere. Så lenge de ikke
kritiserte okkupasjonsmakten, fikk de holde på. Romernes toleranse for religiøse bevegelser
var stor.
Etter ca. tre års virksomhet ble Jesus likevel dømt til døden og korsfestet av romermakten.
Omstendighetene omkring rettsaken og henrettelsen er fortsatt uklare. Ting kan tyde på at
Jesus ble oppfattet som en politisk oppvigler. Romerne var nådeløse mot alle som utfordret
deres politiske kontroll.
Da Jesus døde, etterlot han seg en liten gruppe forvirrede og engstelige tilhengere. Kort tid
etter hevdet noen av dem at Jesus hadde stått opp fra graven igjen. Troen på oppstandelsen må
ha skapt nytt pågangsmot. En menighet ble etablert i Jerusalem. I de påfølgende årene mente
Jesustilhengerne likevel at historien om ham bare skulle forkynnes til jøder. Hadde den linjen
blitt fulgt, ville kristendommen aldri blitt til en verdensreligion.
Paulus’ misjonsvirksomhet
For at troen på Jesus skulle bli noe mer enn et lokalt fenomen, måtte den tilpasses den
hellenistiske kulturen. Lenge før kristendommens tid var det greske språket utbredt i
Middelhavsområdet. Det samme gjaldt den filosofiske tradisjonen etter Platon og stoikerne.
Den kristne teologien ble formulert med begreper og forestillinger herfra.
Den første som rev fortellingen om Jesus løs fra dens jødiske sammenheng, var Paulus (ca.5 f.
Kr. – 67 e.Kr.). Paulus, som aldri selv møtte Jesus personlig, var jøde og romersk borger. En
periode forfulgte han Jesus-tilhengerne, men snudde en dag plutselig om og ble selv kristen.
(Margkommentar: Du kan lese om Paulus’(Saulus) omvendelse i Apostlenes gjerninger,
kap.9). Resten av livet reiste han rundt i imperiet og fortalte om Jesus Kristus. Omkring år 67
ble han drept under keiser Neros forfølgelse av de kristne i Roma.
7
Med Paulus ble kristendommen gjort internasjonal. Den store utfordringen var å gjøre
historien om Jesus forståelig og relevant for menneskene i den gresk-romerske verden. Under
et besøk i Aten kom han i diskusjon med epikureere og stoikere som gjerne ville vite hvem
denne oppstandne Jesus var. Svaret kom i en tale på Areopagos-høyden. Der viste Paulus til et
alter med påskriften ”For en ukjent Gud” som han har funnet i en av helligdommene i byen.
Og så sier han: ”Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.”
I Areopagos-talen demonstrerte Paulus det som kom til å bli kirkens misjonsmetode: nye svar
på gamle spørsmål. Han begynte med noe grekerne var fortrolige med og brukte språket
deres. At Gud hadde skapt verden, at han ga alt liv, at i Gud lever vi, at alle er hans slekt – alt
dette var kjent tankegods. Paulus ga nye løsninger på kjente problemstillinger. Det var først
da han kom til Jesu korsfestelse, død og oppstandelse at reaksjonene meldte seg. Den slags
hadde atenerne aldri hørt før om. Noen syntes det var latterlig, mens andre gjerne ville høre
mer om det.
Stoisismen
En av de viktigste filosofiske retningene på Paulus’ tid var stoisismen. De første stoikerne
hadde levd i Aten, men etter hvert var filosofien deres blitt populær over hele Romerriket. En
sentral tanke i stoisismen var at alle mennesker var like mye verdt og tilhørte den samme
usynlige staten. En naturlig lov stod over alle konkrete lover som stater og samfunn hadde
utformet. For det flerkulturelle Romerriket var en slik forestilling nyttig fordi den ga en
følelse av fellesskap på tvers av grensene.
Også Paulus var trolig påvirket av stoisismen. I et av sine brev skrev han ”Her er det ikke jøde
eller greker, trell eller fri, kvinne eller mann. Dere er alle én i Kristus Jesus.” Kristentroen var
ikke eksklusivt reservert for jøder, slik den tidlige menigheten i Jerusalem hadde ment. Jesus
Kristus var for alle mennesker, uansett rase, kjønn og sosial stilling. Uten denne tanken ville
kristendommen forblitt et begrenset jødisk fenomen.
Stoisismens idé om en overordnet lov ble videreført i kirkens teologi. Forestillingen om at
Guds lov stod over alle andre lover gikk som en rød tråd gjennom hele middelalderen. Statens
lover kunne ikke være i strid med Guds vilje.
Nyplatonismen
8
På 200-tallet gjennomgikk Romerriket en urolig periode. Romas sentrale styring av
provinsene ble svekket. Keiserne hadde problemer med å få samlet inn skatteinntekter.
Opprettholdelsen av lov og orden ble vanskelig, og grupper av banditter terroriserte
innbyggerne. Keiserens kontroll over hæren forsvant, og fremmede folkegrupper truet stadig
imperiets grenser.
Den kaotiske situasjonen skapte stor angst i befolkningen. Mange forsøkte å flykte bort fra
sine daglige problemer. Nye mysteriereligioner og livsfilosofier dukket opp.
Oppmerksomheten mot det indre livet og lengselen mot Gud ble sterk. Interessen for det
jordiske ble mindre.
Et uttrykk for denne trenden var nyplatonismen. Nyplatonismen hevdet, i likhet med Platon,
at den materielle verden bare var en avglans av den egentlige virkeligheten. Mens Platon
hadde et skarpt skille mellom ideene og den fysiske verden, mente nyplatonikerne at alt hang
sammen i en lang kjede fra det fullkomne høye til det mangelfulle lave. Øverst var Det Ene, et
annet begrep for Gud, som rant over av lys som så strømmet nedover i systemet. Gradvis
avtok lyset, og i den materielle verden var det nesten helt mørkt.
For nyplatonikerne var livets mål å stige opp til Det Ene. Selv om mennesket levde i en fysisk
kropp, bar det på en lengsel opp mot Gud. Platons eros, eller kjærligheten, ble hos
nyplatonikerne til en gnist som minnet dem om hvor de egentlig kom fra. Eros skapte
forbindelse mellom Gud og mennesket. Kontemplasjon* og meditasjon var veien tilbake til
Det Ene.
Gnostisismen
Gnostisismen var en blanding av frelsesreligion og filosofi. Som nyplatonikerne så
gnostikerne på den materielle verden som noe negativt som de ønsket å frigjøre seg fra. Ved
hjelp av skjult kunnskap, gnosis, var livets mål å komme løs fra alle jordiske bindinger.
Gjennom eros var mennesket forbundet med den fullkomne virkeligheten som det hele tiden
prøvde å komme i kontakt med.
Gnostikernes verdensfiendtlighet var enda sterkere enn nyplatonismens. For nyplatonikerne
var ondskap mangel på lys. Den fysiske verden var et negativt sted fordi lyset var fraværende.
Gnostikerne så derimot på det jordiske som djevelens verk. Skillet mellom Guds verden og
9
den fysiske verden var absolutt. Askese og kunnskap, gnosis, var eneste måte å bryte ut av
materiens forbannelse på.
Påvirkning på kristendommen
For kristendommen kom både nyplatonismen og gnostisismen til å bety mye. Erostanken var
forenlig med kristentroen. Lengselen etter Gud var noe alle bar på, og troen på Kristus kunne
tilfredsstille den. Den negative oppfatningen av det jordiske ble også en del av
kristendommen. Jesus hadde jo sagt at ”mitt rike er ikke av denne verden”, og de kristne
ventet lenge på dommens dag og Jesu nært forestående gjenkomst. Samtidig var det ikke noen
selvfølge at kirken skulle være avvisende til jordiske gleder. Jesus selv hadde satt pris på god
mat og drikke, og han uttalte seg ikke nedsettende om seksuallivet. Likevel ble den kristne
læren sterkt preget av nyplatonismens og gnostisismens forakt for det dennesidige. Ikke minst
kom det til uttrykk i kirkens syn på sex. Kjønnslivets eneste hensikt var å skaffe barn. Ingen
skulle drive med den slags for nytelsens skyld.
Møtet med nyplatonismen og gnostisismen førte også til en svært intens debatt om hvordan
man skulle forstå Jesus. Hva betydde det at Jesus var frelser? Var han både Gud og
menneske? Hadde han virkelig hatt en fysisk kropp, og hadde han bokstavelig talt stått opp fra
de døde? Hvordan var forholdet mellom Gud fader og sønnen – og den hellige ånd? For
gnostikerne var det utenkelig at Guds sønn hadde hatt et legeme av kjøtt og blod. Gud kunne
rett og slett ikke ha noe med materien å gjøre. For de nyplatonske kristne var Jesus et forbilde,
den som viste dem veien tilbake til Gud. Intense diskusjoner blant teologene resulterte etter
hvert i trosbekjennelser som oppsummerte kirkens syn på Kristus. På kirkemøtet i Nikea i 325
ble læren om treenigheten slått fast. Gud var tre personer i en; Fader, sønn og hellig ånd. Jesus
var Gud, men hadde også vært et levende menneske. De som hevdet at Jesus bare var et
menneske og forbilde, eller de som hevdet at han bare var Gud, ble fra da av definert som
kjettere. (Apostolikum kan gjengis som sideoppslag her)
Den kristne kjærlighetstanken
Den gresk-romerske påvirkningen var helt avgjørende for kristendommens store suksess. Den
hellenistiske verdens forestillinger og begreper var nødvendige for å gjøre troen forståelig for
andre enn dem som hadde fulgt Jesus på nært hold. Samtidig var det ingen tvil om at
kristendommen også kom med noe helt nytt. Det mest oppsiktsvekkende var påstanden om at
Gud hadde sendt sin sønn til verden, og at hans død og oppstandelse skulle frelse de som
trodde. Jesus var et uttrykk for Guds kjærlighet til menneskene. Paulus kalte denne
kjærligheten for agape. Guds agape var en vilkårsløs gave som ingen kunne gjøre seg fortjent
10
til. Mellom Gud og mennesket var det en kløft som bare Guds agape, Kristus, kunne bygge
bro over.
Agapekjærligheten skilte seg fra den greske erosforestillingen på minst to måter. For det
første var den uegoistisk. Gud viste sin kjærlighet til menneskene uten å forvente noe igjen.
De kristne oppfattet Guds agape som et forbilde. Det ble en kristen plikt å gjøre godt mot alle,
uansett hvem de var og hvordan de oppførte seg. En slik tanke var for den gresk-romerske
verden helt fremmed.
Kristendommens menneskesyn
For det andre fikk agapekjærligheten konsekvenser for kirkens menneskesyn. Paulus’ påstand
var at det ikke fantes noe godt i mennesket. Ikke bare var det absolutt syndig og totalt
avhengig av Kristus for å bli frelst. Det manglet til og med lengselen etter Gud. Resultatet ble
et negativt og pessimistisk menneskesyn. Fellesskap med Gud kunne bare oppstå om han selv
opprettet det. Verken gode gjerninger, askese eller innsikt i skjult kunnskap ville føre
mennesket nærmere Gud. En slik oppfatning stod i skarp kontrast til den greske tradisjonen.
Både nyplatonikerne og gnostikerne trodde alle bar erosgnisten i seg. Med den som
utgangspunkt var mulig å komme Gud i møte. Mennesket kunne anstrenge seg og jobbe på sin
egen frelse.
Gjennom hele kirkens historie har disse to kjærlighetsbegrepene stått mot hverandre.
Tilsynelatende kan det se ut som teoretiske spissfindigheter. Men i realiteten har de hatt store
konsekvenser for både menneskesyn og oppfatningen av hva kristendom er. Agapeteologien
har framstilt menneskets natur i et negativt lys. Alle er fra fødselen fulle av synd, og Gud har
på forhånd bestemt hvem som skal bli frelst og hvem som skal gå fortapt. Frelsen har ikke
vært noe den enkelte selv har kunnet gjøre noe med. På 1500-tallet videreførte reformatoren
Martin Luther (1483 – 1546) disse forestillingene. Både Paulus og Luther la vekt på Guds
storhet og menneskets skrøpelighet.
Men det finnes også en kristen humanistisk tradisjon. Det er den som har bevart noe av den
greske erostanken. Selv om mennesket lever i en syndig verden og lar seg lede ut i fristelser,
har det innerst inne en lengsel etter Gud i seg. Livet er en kamp mot kroppen som gjør at
mennesket er fanget i den materielle verden. Men det er mulig å vinne over de syndige
tilbøyelighetene. Nyplatonismens gjorde at kristendommen aldri ga opp troen på at det finnes
noe positivt i mennesket.
11
Oppgaver
Repetisjon
1 Hva menes med at kristendommens tilpasningsevne har vært stor?
2 Hva vet vi egentlig om Jesus fra Nasaret?
3 Hvilken betydning hadde Paulus for kristendommens utbredelse?
4 Gi en kort beskrivelse av
a Stoisismen
b Nyplatonismen
c Gnostisismen
5 Hvilken påvirkning hadde de tre filosofiske retningene på kristendommen?
6 Hva går den kristne kjærlighetstanken ut på?
7 Hva menes med kristen humanisme?
Refleksjon
1 Hvor mye bør en religion tilpasse seg samtiden?
2 Kjenner du til problemstillinger i vår tid der kirken har endret syn?
3 Hva er etter din oppfatning kristendommens kjerne?
4 I hvilken grad synes du vår tids kirker og menigheter representerer kristendommen på
en god måte?
Finn ut
1 Les Paulus’ tale på Areopagos i Apostlenes gjerninger 17:22-32. På hvilken måte
tilpasser han forkynnelsen av Kristus til sitt greske publikum?
2 Hvordan døde apostlene Peter og Paulus? Hva kan vi med sikkerhet vite, og hva er
tradisjonelle forklaringer?
3 Hvordan ble Det nye testamentet skrevet ned? Hvilke prinsipper ble lagt til grunn for
utvelgelsen av tekster?
4 Hva skjedde under kirkemøtet i Nikea i år 325?
5 De såkalte gnostiske evangelier har de siste årene skapt mye interesse. Finn ut mer om
dem, og gi en kort presentasjon for klassen.
6 Les utdragene fra Markus-evangeliet og Johannes-evangeliet. Hvordan vil du beskrive
likhetene og forskjellene?
Tidlig- middelalderen i Vest - Europa (ca år 500 – ca år 1000)
Vestromerrikets krise
12
Mot slutten av antikken fikk Romerriket store problemer med å forsvare seg mot folkegrupper
som stadig truet grensene. I år 395 var imperiet blitt delt i en østlig og en vestlig del med hver
sin keiser. I øst var Konstantinopel (Bysants) hovedstad, mens den vestlige keiseren styrte fra
Roma.
Det har vært vanlig å si at det vestlige Romerriket gikk under i år 476. Østgoterne rykket inn i
Italia og avsatte keiseren. Fjerningen av den siste keiseren markerer symbolsk antikkens
avslutning og middelalderens begynnelse. De neste århundrene blir regnet som en
oppløsningstid for Vest-Europa. Det romerske statsapparatet ble borte, og germanske stammer
etablerte selvstendige kongedømmer. Avstanden mellom det bysantinske keiserdømmet i øst
og det oppsplittede Vest-Europa økte. Ideen om et samlet Europa under keiserlig ledelse gikk
etter hvert tapt.
Med vestkeiserdømmets fall forsvant også den romerske bysivilisasjonen. Varebyttet stanset
opp, og de viktige handelsrutene som hadde bundet imperiet sammen, mistet sin betydning.
Byene ble fraflyttet, og det gamle riket ble ruralisert*. Folk slo seg nesten utelukkende ned på
landsbygda, og godset ble Vest-Europas viktigste sosiale og økonomiske enhet. Rundt
landsbygodsene vokste det fram små samfunn som for det meste var selvforsynte og
selvstyrte.
Antikkens kulturarv
Et påfallende trekk ved den tidlige middelalderen i vest var at den antikke kulturarven langt
på vei ble borte. Lærdomssentrene i byene ble stengt, og de fleste manuskriptene av for
eksempel Platon og Aristoteles gikk i glemmeboka. Bare noen få tekster ble kopiert og
overlevert.
Den var først og fremst kirkens folk som tok ansvaret for å bevare de gamle skriftene. I det
nye Vest- Europa ble klostrene små oaser for den kunnskapen som tross alt overlevde.
Munkene skrev ned antikke tekster på pergamenter. For å spare på det verdifulle
skrivematerialet kalket de gjerne over skinnet mange ganger og brukte det om igjen. På
samme pergamentet har man senere kunnet gjenfinne flere tekster som har vært nedtegnet
oppå hverandre.
Augustins brobygging
Selv om klassikerne for det meste ble borte, ble tankegods fra antikken indirekte videreført
også i Vest-Europa. Den viktigste tenkeren for den vestlige kristenheten var biskop Augustin
13
(354 – 430) fra Hippo i Nord-Afrika. Gjennom et omfattende forfatterskap bygde han bro
mellom den gresk-romerske sivilisasjonen og den kristne troen. Mens kirkens hellige skrifter
var på gresk, tok Augustin i bruk latinen. Den vestlige kristenheten fikk dermed et annet språk
enn den østlige. Den romerske kirken kunne deretter utvikle kristendommen i en litt annen
retning. Augustins syn på virkeligheten, mennesket, filosofien og historien la premissene for
den vesteuropeiske tenkningen i 1000 år.
Caritas
Et godt eksempel på brobyggingen mellom antikkens kulturarv og kristendommen finner vi
synet på kjærligheten. Augustin forsøkte å forene den greske forestillingen om eros med den
kristne agapekjærligheten. Gjennom en syntese* av eros og agape gjorde han kjærligheten til
kristendommens sentrum. I innledningen til sin berømte selvbiografi Bekjennelser skriver
Augustin følgende: ”For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile
i deg.” Denne lille setningen er en av de viktigste i den vestlige kristendommens historie! Her
møtes eros og agape. Menneskets medfødte uro er et uttrykk for erostanken. Men mennesket
er samtidig skapt av Gud for å ha et forhold til ham. Slik viser han oss sin agape. Senere i
Bekjennelser kommer så eros og agape sammen i en ny form for kjærlighet, caritas. Gud og
mennesket forenes i en kjærlighetsrelasjon. Caritas er et personlig, eksistensielt forhold
mellom to parter. Augustin var ikke tilfreds med nyplatonismens upersonlige oppstigning til
Det Ene gjennom tenkning. Også hjertet måtte være med dersom den medfødte uroen virkelig
skulle finne hvile.
Menneskesyn
Med sin caritas-syntese unngikk Augustin agapeteologiens totalt negative og pessimistiske
menneskesyn. Riktignok erkjente han at mennesket var født syndig og manglet evnen til å
leve etter Guds vilje. Men det fantes likevel en gnist som kunne bli Guds tilknytningspunkt.
Augustin aksepterte på den annen side ikke erostanken fullt ut. Den greske tradisjonen hadde
tro på menneskets evne til å gjøre det rette. Filosofen Sokrates (470 – 399 f.Kr.) mente at den
som visste hva som var rett, også ville gjøre de riktige handlingene. Nyplatonikerne og
gnostikerne trodde mennesket var i stand til å løfte seg opp mot Gud gjennom askese og
kontemplasjon. Bindingene til den materielle verden kunne brytes. Et så positivt menneskesyn
kunne ikke Augustin godta. Det lengste han kunne strekke seg, var å innrømme at uroen var
der. Augustins kjærlighetsteologi og menneskesyn har satt sitt preg på kristendommen
14
gjennom middelalderen og helt fram til vår tid. Agapeteologiens påstand om at mennesket er
tvers gjennom syndig og ute av stand til noe godt, har vært uutholdelig.
Augustins ”store fortelling” om historien
For Augustin var mennesket deltaker i et stort kosmisk drama. I sitt hovedverk Om Guds stat
(Civitas Dei) (413 – 426) presenterte han en ”stor fortelling” om historiens mål. Mennesket,
som var født syndig, levde i spenningsfeltet mellom det gode og det onde. Livets mening var
knyttet til det hinsidige. Denne store fortellingen kom til å gjennomsyre middelalderen.
Den direkte årsaken til at han skrev Om Guds stat, var en stor tragedie som hadde rammet
Roma. I år 410 ble den tidligere hovedstaden i imperiet plyndret og brent av den vestgotiske
kongen Alarik. Befolkningen ble massakrert eller jaget på flukt. Overlevende forlot byen hals
over hode. Mange flyktninger fant veien over Middelhavet til Nord-Afrika.
Hvordan kunne dette skje? Ikke-kristne romere hadde sin forklaring: manglende respekt for
de gamle gudene. Den kristne keiseren hadde fjernet statuen av seiersgudinnen Victoria fra
Roma og dermed lagt byen og riket åpent for fienden. Også mange troende var i villrede. Det
var vanskelig å skjønne at byen som huset apostlene Peters og Paulus’ graver, kunne lide en
så grusom skjebne.
I byen Hippo satt Augustin og tok i mot flyktningene. Det ble hans oppgave å gi en forklaring
på den store katastrofen. Resultatet ble det store verket Om Guds stat (Civitas Dei) (413 –
426), en av de viktigste bøkene i Europa det neste tusenåret.
Augustins bok var et forsvarsskrift med et konkret historisk utgangspunkt. Han ønsket å vise
at overfallet på Roma slett ikke skyldtes kristendommens forakt for de gamle gudene. Tvert i
mot, det var romernes hedenske gudedyrkelse som gang på gang hadde vært årsak til deres
ulykker. Religionen hadde undergravet moralen og svekket evnen til å bevare fred og
stabilitet i samfunnet. Dersom romerne i større grad hadde fulgt de kristne dyder og
moralregler, ville byen og riket opplevd bedre tider.
Civitas Dei – Civitas Terrena
Om Guds stat var likevel ikke bare et forsvar. Del 1 handlet mest om Romas historie, men den
dannet opptakten til et mye mer ambisiøst prosjekt. Augustin ville i neste omgang vise at Gud
hadde lagt en verdenshistorisk plan. Historien var delt inn i 6 epoker fra skapelsen til
dommedag. Mange konkrete begivenheter ble nevnt, men det var evigheten som var det
viktigste. Livets hensikt og mål var fellesskapet med Gud. Å leve i tiden var ikke annet enn en
15
forberedelse til det som skulle komme. Historien var en arena der kampen mellom det gode
og det onde utspilte seg. På den ene siden stod gudsstaten (Civitas Dei). Den var fellesskapet
av de som var utvalgt til evig liv hos Herren. Det var de som anstrengte seg for å leve etter
Guds vilje. På den andre siden var den jordiske staten (Civitas Terrena). Til den hørte
Lucifer* og de falne englene som hadde gjort opprør mot Gud. I tillegg kom alle mennesker
som levde etter sin onde natur og som var dømt til evig fortapelse
Når Augustin snakket om stater, pekte han ikke på noe bestemt historisk. Civitas Dei og
Civitas Terrena var usynlige felleskap av mennesker som var på Guds eller djevelens side.
Det var heller ikke mulig å vite hvem som tilhørte hvilken stat. Det ville først dommens dag
avsløre.
Kirke og stat
For å fremme Civitas Dei hadde Gud opprettet to institusjoner. Kirken skulle gjennom
sakramentene spre gudsriket på jorden og sørge for sjelens frelse. Statens oppgave var å
opprettholde lov og orden. Menneskene bar på arvesynd og var derfor onde. Begge
institusjonene skulle begrense skadevirkningene av menneskenes syndige natur og djevelens
verk i verden.
Statsmakten var altså også skapt av Gud. Alle skulle underordne seg øvrigheten, sa Augustin.
Samtidig understreket han at herskeren skulle være en rex justus som rettet seg etter Guds lov
og regjerte rettferdig. Det motsatte var en rex tyrannus, en urettferdig konge, som lot seg styre
av sitt superbia, hovmot. Den hersker som ikke rettet seg etter Guds vilje, hadde heller ingen
myndighet, mente Augustin.
Augustins store verk var svært lite konkret når det gjaldt maktfordeling og politisk styring.
Det sa for eksempel ingenting direkte om at kirkens menn kunne avsette statens leder dersom
han var en tyrann. Det lå likevel sprengstoff i boka. Augustin brukte metaforene sola og
månen om henholdsvis kirken og staten. Dermed la han kimen til middelalderens konflikt
mellom pave og keiser. Siden sola er den som får månen til å lyse, kom senere paver til å
hevde at kirken var overordnet staten.
Oppgaver
Repetisjon
1 Hvilken begivenhet markerte avslutningen på antikken og begynnelsen på
middelalderen?
16
2 Hva skjedde med den antikke kulturarven i tidlig middelalder?
3 Hvilken betydning fikk Augustin for middelalderen?
4 Forklar følgende sentrale begreper hos Augustin:
a Caritas
b Civitas Dei - Civitas Terrena
c Rex Justus – Rex Tyrannus
5 Hva var Augustins begrunnelse for statsmakten?
Refleksjon
1 Hvorfor har agapeteologiens menneskesyn vært uutholdelig? Hvorfor er det så
vanskelig å akseptere at mennesket er ondt og ikke kan gjøre noe som helst for å bli
frelst?
2 Augustin mente at mennesket er syndig og har en trang til å gjøre det onde. Sokrates
hevdet at rett innsikt fører til gode gjerninger. Hvem er du enig med?
3 Trenger vi egentlig en stat for å holde menneskenes onde gjerninger i sjakk?
4 Augustin skrev Civitas Dei som et forsvar for kristendommen. Hvilke anklager kan i
dag rettes mot kristendommen? Hvordan kunne man eventuelt forsvart kristendommen
mot slike beskyldninger?
Finn ut
1 Augustin var engasjert i flere harde konflikter. Finn ut mer om donatiststriden og
debatten med Pelagius om viljens frihet.
2 Vår egen kirkes grunnlegger, Martin Luther, var opprinnelig augustinermunk. På
hvilken måte var Luther preget av Augustin?
3 Les utdragene av …(et par tekstutdrag fra Augustin – en oppgave med vurdering av
disse)
Religion og politikk
”Lyde Gud mer enn mennesker”
Augustins positive oppfatning av staten stod i kontrast til de første kristne menighetenes syn
på keiserdømmet. Fra starten av hadde de troendes forhold til statsmakten vært anstrengt.
Jesus var blitt henrettet av romerne. Forfølgelse var vanlig en del steder, og mange ble drept
17
for sin tro. Den romerske staten i middelhavsområdet var stort sett tolerant overfor ulike
religioner. Problemet med de kristne var at de nektet å godta keiseren som sin øverste
myndighet. Å sverge troskap til noen annen enn Gud var umulig. Myndighetene kom dermed
til å se på jesustilhengerne som fiender av staten.
For de kristne var det ikke statsmakten i seg selv som var problemet. Jesus hadde sagt at de
”skulle gi keiseren det som keiserens var, og Gud det som Guds var”. Apostelen Paulus skrev
i sitt brev til menigheten i Roma at ”øvrigheten er innsatt av Gud”, og at den ikke bærer sverd
uten grunn. Statens rolle var å skape lov og orden i samfunnet, og det var en oppgave den
hadde fått fra Gud. Til og med en hedensk keiser skulle adlydes. Apostelen Peter hadde
likevel forkynt at de kristne skulle ”lyde Gud mer enn mennesker”. Dersom statens lover var i
strid med Guds vilje, var det ingen plikt å respektere myndighetene.
Keiser Konstantin den store
De første 300 årene av kirkens historie var de troende en minoritet i en hedensk stat, og
stadige konfrontasjoner oppstod. I år 312 skjedde så det utrolige. Keiser Konstantin, statens
øverste leder, ble kristen! Keiseren innførte toleranse for alle religioner. Forfølgelsen av de
kristne tok slutt, og Konstantin begynte å gi kirken privilegier. Blant annet startet han bygging
av flere kirkebygg. Keiseren blandet seg også inn i kirkens teologiske debatter. På kirkemøtet
i Nikea i år 325 presset han igjennom den apostoliske trosbekjennelse (se side 000) som fram
til i dag har vært kirkens viktigste. I år 330 flyttet han imperiets hovedstad fra Roma til
Bysants og kalte den Konstantinopel. Der kom han til å ta full kontroll over styringen av både
staten og kirken. I år 380 gjorde keiser Theodosius kristendommen til statsreligion i
Romerriket.
Denne utviklingen var tilsynelatende en stor seier for den tidligere forfulgte Jesusmenigheten. Samtidig skapte det radikale omslaget nye problemstillinger: hvordan skulle de
kristne nå forholde seg til keiseren? Hva var statens oppgave, og hvilke eventuelle
begrensinger fantes på makten?
Gelasius-doktrinen
For Konstantin hadde det vært en selvfølge å blande seg inn i kirkens teologiske debatter. Det
var viktig at imperiet hadde en felles religion som kunne binde det sammen. Derfor ønsket
han å renske ut avvikende teologiske retninger.
18
Sammenblandingen av religion og politikk hadde likevel problematiske sider. Konstantins
innsikt i lærespørsmål var trolig svært begrenset. Kirkens ledere så med bekymring på
keiserens sterke engasjement i det de mente var åndelige spørsmål.
Et uttrykk for denne skepsisen kom i pave Gelasius’ brev til keiser Anastasius i
Konstantinopel i år 494. Som Augustin (se side 000) slo han fast at det fantes to
maktinstitusjoner på jorden, staten og kirken. Begge hadde sin oppgave fra Gud. Men, la han
til, den kirkelige lederen hadde størst ansvar og dermed også størst autoritet. Særlig viktig var
det at keiseren ikke blandet seg inn i saker som hadde med sjelens frelse å gjøre. Det var
kirkens kompetanseområde, og bare geistlige skulle stelle med slike spørsmål. Slik prøvde
Gelasius å trekke en grense for statsmakten. Som pave i Roma fant han seg ikke lenger i at
keiseren i Konstantinopel prøvde å styre kirkens indre anliggender. Gelasius-doktrinen var et
forsvarsskrift for kirken som et åndelig samfunn.
(tekstforslag: utdrag av Gelasius-doktrinen
En viktig årsak til pavens økende ambisjoner finner vi i Vestromerrikets sammenbrudd. Med
keiseren i Roma borte ble paven byens faktiske leder. Da den romerske statsadministrasjonen
og de militære styrkene forsvant, tok kirken over ansvaret for organiseringen og forsvaret av
byen og de omliggende områdene. Pavens verdslige engasjement økte, og avstanden til
Konstantinopel gjorde at han etter hvert fikk friere tøyler til å styre Roma.
Gregor den store
Til tross for den økende selvbevisstheten anerkjente fortsatt pavene i Roma keiserens
myndighet til å lede samfunnet. Først og fremst gjaldt det å sikre kirkens råderett over egne
saker. I århundrene etter Gelasius kom den romerske kirken til å styrke sin stilling i vest. Pave
Gregor 1. (590 – 604) bygget opp en hierarkisk organisasjon der paven var den øverst
ansvarlige overfor Gud. Gregor reformerte også kirkens festkalender og gudstjenestens
innhold. Den romerske liturgien ble mønster for andre menigheter i vest. Misjonerende
munker reiste ut til områdene der de germanske stammene hadde slått seg ned. Møtet mellom
kristendommen og stammereligionene gikk relativt smertefritt. Kirken overtok rett og slett
tradisjonelle hedenske offersteder, riter og festdager og ga dem kristne navn. De germanske
gudene ble erstattet av en hærskare av helgener. Slik ble Europas kristnet mot vest og nord
under romerkirkens ledelse.
19
Kirkestaten
Selv om pavene etter Vestromerrikets avvikling fikk større verdslige oppgaver, hadde de
likevel begrenset makt. Den største trusselen for Roma var de germanske langobardene som
gang på gang truet byens sikkerhet. Keiseren i Konstantinopel hadde lite hjelp å bidra med, så
paven kom etter hvert til å søke etter nye allianser vestover.
På 700-tallet fant han en ny partner i de frankiske kongene. Frankerne var en germansk
folkegruppe som hadde slått seg ned i det nåværende Frankrike, Belgia og deler av Tyskland.
På begynnelsen av 700-tallet hadde frankerkongen Karl Martell (688 – 741) stanset
muslimenes framrykning fra Spania og forsvarte dermed kristendommen mot en farlig trussel.
I 755 bekjempet Pipin den lille (715 – 768) langobardene. Da den militære seieren var vunnet,
erklærte paven seg som verdslig leder over et større område i Nord-Italia, Kirkestaten. Med
støtte i den såkalte Konstantindonasjonen hevdet han at Konstantin den store på 300-tallet
hadde gitt myndigheten over Roma til paven da hovedstaden ble flyttet østover. Dokumentet,
som seinere ble avslørt som en forfalskning, var en sterk provokasjon mot keiseren i
Konstantinopel. Han mente han var den rettmessige makthaver over hele det tidligere
imperiet.
For å sikre kravet sitt var paven avhengig av videre støtte hos frankerne. I år 800 ble kong
Karl den store (747 – 814) kronet og salvet* til ny romersk keiser av paven. Kroningen
markerte at frankerkongen var den rettmessige arvtaker av det tidligere romerske imperiet.
Kirkens støtte ga legitimitet til det nye keiserdømmet i vest. Karls militære styrke hjalp på sin
side paven til å gjennomføre sitt ”forræderi” mot keiseren i Konstantinopel.
Det sakrale kongedømmet
Med kroningen av Karl den store fikk Vest-Europa et styresett som gjerne kalles det sakrale
kongedømmet. Det bygger på forestillingen om at samfunnet er et hierarki med kongen på
toppen. Han var innsatt av Gud, og samfunnets velferd var avhengig av kongens atferd.
Dersom han ikke opptrådte i tråd med Guds bud og vilje, ville folket lide.
Det sakrale kongedømmet var en idé med røtter både i den romerske kirken og det germanske
stammesamfunnet. Fra Roma kom den augustinske tanken om at statsmakten var nødvendig
for å regulere de destruktive kreftene i samfunnet. I tillegg dannet kirkens sentraliserte
organisasjon med paven på toppen en modell for styring. Fra frankerne kom forestillingen om
20
at kongens handlinger og egenskaper var avgjørende for gode avlinger og fred i landet.
Germanske stammer tok gjerne livet av de høvdinger som ikke kunne sikre folkets ve og vel.
Begreper om heltemodig kamp og ære var også typiske for frankerne.
Under Karl den store smeltet disse ideene sammen. Keiseren var en kriger i Guds tjeneste.
Han var bindeleddet mellom Kristus, himmelkongen, og menneskene på jorden.
Framstillingene av Kristus fra denne tiden viser en våpenmektig hersker klar til å slå ned all
motstand. Det er langt fra krigerguden Kristus til vår tids Jesus som elsker alle.
Føydalsystemet
Den nye ordningen med en keiser innsatt av Gud på toppen av samfunnspyramiden, passet
også godt sammen med frankernes organisering av samfunnet. Det såkalte føydalsystemet
bygget på at kongen styrte riket ved hjelp av vasaller. Det var lokale stormenn som fikk land
av kongen mot å stille med soldater og våpen når det var nødvendig. Vasallene i sin tur tilbød
bøndene beskyttelse mot betaling i form av jord, arbeid eller avgifter.
Også kirken var en del av systemet. I noen tilfeller opptrådte biskoper nokså uavhengig som
lokale stormenn med mye jord og egen hær. Andre steder inngikk de geistlige avtaler med
høvdinger og fyrster om beskyttelse. Dermed gjorde de seg også avhengige av styresmaktene.
Prester og biskoper ble ofte innsatt i embetene av verdslige herrer. Kirkens selvråderett var i
stor utstrekning en illusjon.
Føydalsystemet var også forenlig med den augustinske virkelighetsforståelsen. Øvrigheten bar
sverd fordi menneskenes syndige natur måtte tøyles. Uten maktbruk ville samfunnet bli en
slagmark. Føydalismen var en praktisk ordning for å sikre freden. Augustin hadde vært lite
konkret når det gjaldt hvilken form staten burde ha. Kravet han stilte, var at herskeren måtte
være en rex justus. En urettferdig kong, en rex tyrannus, hadde ikke noe mandat til å styre. En
slik tanke passet godt til den germanske tradisjonen med å fjerne de herskere som ikke leverte
velferd og fred. Det var ikke uten grunn at Civitas Dei var Karl den stores favorittbok.
Da paven i år 800 salvet Karl den store og satte kronen på hodet hans, kunne det ved første
øyekast virke som en stor seier for romerkirken. Alliansen med frankerne hadde bidratt til at
paven kom seg løs fra Konstantinopels herredømme. I tillegg kunne kroningen tolkes som at
21
paven innsatte keiseren i embetet hans. Dersom det var riktig, kunne kirkens leder også
avsette ham. Senere i middelalderen kom paven stadig tilbake med en slik argumentasjon.
Det er likevel ingen tvil om det nye keiserdømmet i vest ble styrt av de verdslige lederne. De
frankiske herskerne tok oppdraget med å fremme gudsriket på alvor. Karl den store gikk hardt
fram og kristnet flere germanske stammer som fortsatt ikke hadde akseptert troen. Målet hans
var å gjenopprette det gamle romerske imperiet, men nå under ledelse av en kristen keiser.
Han engasjerte seg også i teologiske spørsmål og satset på bedre utdanning av prester. Siden
pavens innflytelse over sitt eget presteskap var såpass svak, tok Karl ansvaret for å stramme
opp både moralen og kunnskapsnivået deres. Kirkens oppgave i samfunnet var ikke å styre,
men å ivareta de åndelige behovene. Kirken var det sakrale kongedømmets sjel.
Forfall og reform
Karl den stores rike gikk gradvis i oppløsning etter hans død. Etter en mannsalder med
konflikter mellom etterfølgerne hans ble imperiet delt i tre kongedømmer Samtidig begynte
en ny urolig tid i Vest-Europa. Særlig fryktet var vikingraidene som stadig herjet byer og
land. Behovet for militært forsvar økte igjen. Føydalsystemet som allerede hadde eksistert
lenge, ble enda viktigere enn før. De eneste som kunne stå mot inntrengerne, var godt
utrustede lensherrer. Ikke minst kirken måtte bytte land mot beskyttelse. Resultatet var at
lokale verdslige ledere, eller lekmenn *, fikk mer kontroll over kirkene i sitt område. De
innsatte nære slektninger som abbeder, prester og biskoper, og solgte embeter for penger.
Mange av de nye kirkens tjenere var analfabeter, og respekten for sølibatet eller sømmelig
atferd var liten.
Også forholdene i Roma var til tider kritikkverdige. Lokale stormenn og utenforstående
fyrster blandet seg ofte inn i utnevnelsen av kirkens øverste leder. I perioder fantes det flere
konkurrerende paver samtidig. Moralsk forfall, drap og intriger skandaliserte paveembetet.
Reaksjonene på det åndelige forfallet var sterke. Spørsmålet var hvem som hadde mulighet til
å rydde opp.
Mange fromme vendte seg til den verdslige makten. Ideen om det sakrale kongedømmet ga
teologisk begrunnelse for en aktiv og sterk hersker. Etter at Otto 2. ble valgt til ny tyskromersk keiser på 960-tallet, dro han ved flere anledninger dro til Roma og fikk utnevnt sin
mann. Problemet med de lokale stormennene var at lenene var blitt arvelige, og det var lite
keiseren kunne gjøre med det. Et forsøk på forbedring var å dele ut nye len bare til geistlige.
22
En biskop eller abbed skulle leve i sølibat og ville derfor bli uten arvinger. Dermed fikk
keiseren større kontroll med kirken, og mulighetene for reformer ble styrket.
Keiserens ledelse i reformarbeidet førte til en viss forbedring. Bare han hadde makt til å rive
de kirkelige embetene løs fra lokale stormenns kontroll. Men samtidig vakte innsettelsen av
biskoper liv i den gamle debatten om forholdet mellom stat og kirke. Var det ikke kirkens sak
å utnevne sine egne ledere? Gjennom århundrene med føydalisme hadde riktignok oppgaven
vært i de verdslige ledernes hender. Men innenfor kirken var ideene fra Gelasius aldri helt
glemt.
Clunybevegelsen og kirkens frihet
På 900-tallet tok deler av kirken selv tak i den deprimerende situasjonen. Det nystiftende
klosteret i Cluny i Frankrike slo fast at abbeden måtte velges av munkene selv. Ingen
utenforstående hadde rett til å blande seg inn i valget. Cluny ble spydspissen i kampen for
moralsk opprustning og kirkens indre frihet. Over hele Europa ble clunykloster etablert, og
paven viste sterk sympati med bevegelsen.
Reformbevegelsens mål var å rydde opp i forfallet blant kirkens menn. Både den verdslige
lederen og paven ønsket det. Ved å skjerpe kravene til hvem som kunne få embeter håpet man
å gjenreise respekten for kirkens åndelige stilling i samfunnet. Hele samfunnet var avhengig
av at kirken ble ledet av moralske menn.
Oppgaver
Repetisjon
1 Hva slags forhold hadde de første kristne til statsmakten?
2 Hvilken betydning for kirken fikk keiser Konstantins omvendelse?
3 Hva var Gelasiusdoktrinen?
4 Hvorfor var pave Gregor den store så viktig for kirkens utvikling i Vest-Europa?
5 Hva var Konstantindonasjonen?
6 Hva menes med det sakrale kongedømmet, og på hvilket idégrunnlag hvilte det?
7 Hva var den vanlige oppfatningen av Kristus i tidlig- middelalderen?
8 Hva var føydalsamfunnet?
23
9 På hvilken måte var den augustinske virkelighetsforståelsen forenlig med ideen om det
sakrale kongedømmet og føydalsamfunnet?
10 Hva var bakgrunnen for Clunybevegelsen?
Refleksjon
1 Kjenner du til lover som har vært eller kan være i strid med kristne verdier?
2 Både kristne og muslimer mener de bør følge Guds lover dersom de kommer i konflikt
med statens lover. Hva synes du om en slik form for ”sivil ulydighet”?
3 Hvilken overordnede lov kan en ikke-troende person vise til dersom han eller hun
setter seg opp mot myndighetene?
4 Hvilke saker hadde du vært villig til å bli fengslet for?
5 Hva synes du om tidligmiddelalderens oppfatning av Kristus som en seirende kriger?
Hva sier et slikt Kristus-bilde om forholdet mellom tro og samfunnsforhold? Hadde en
slik Kristus-oppfatning vært mulig i vår tid?
6 Når ble Karl den store født? Hva sier kildene?
Finn ut
1 Hvordan framstilles Kristus i tidligmiddelalderens kunst? Finn fram noen eksempler
fra kunsthistorien.
2 Konstantindonasjonen ble på 1400-tallet avslørt som en forfalskning. Finn ut hvem
som fant det ut og hvordan det skjedde.
3 Hva har skjedd med kirkestaten fram til i dag? Finnes den fortsatt?
Høymiddelalderen i Vest-Europa (ca. år 1000- ca år 1300)
Byene kommer tilbake
Perioden 1000 – 1300 kalles gjerne for høymiddelalderen. Klimaet ble varmere,
matproduksjonen økte, og befolkningsmengden doblet seg fra omtrent 38 millioner til 78
millioner mennesker. De aller fleste av disse var bønder og bodde på landsbygda.
I høymiddelalderen dukket også gamle byer opp igjen og nye ble grunnlagt. Nedlagte
handelsruter våknet til liv, og byene ble knutepunkter i et nettverk som spredte seg over hele
kontinentet. Bak bymurene utviklet det seg en annen kultur enn den som preget livet på
24
landsbygda. Føydalismens hierarkiske styresett ble erstattet av et mer likeverdig samfunn av
borgere.
Drivkraften i byene var handel og håndverk. Jordbrukssamfunnets naturalhusholdning ble mer
og mer erstattet med en pengeøkonomi. Driftige kjøpmenn tjente penger på å hente varer som
krydder og silke fra fjerne strøk. Håndverkere skapte nye produkter som ble solgt på et
marked til dem som ville betale for dem.
Katedralskoler og universiteter
Byene ble også sentra for kunnskap. Allerede på 800-tallet var katedralskoler etablert for å gi
unge menn presteutdanning. Etter hvert fikk skolene studenter som skulle jobbe i verdslige
yrker. Pensumet ble utvidet, og stammen i undervisningen var grammatikk, retorikk og
logikk. Noen steder kunne man også studere geometri, tallteori, astronomi og musikk. Andre
sentrale emner i undervisningen var jus som gjennom høymiddelalderen fikk stadig større
betydning både for kirken, politikken og internasjonal handel.
På 1100-tallet fikk den intellektuelle aktiviteten i Vest-Europas nye byer et veldig løft. De
første universitetene ble grunnlagt i Bologna i Italia, Paris i Frankrike og Oxford og
Cambridge i England. Disse byene ble de viktigste lærestedene i høymiddelalderen og ble
modeller for andre universiteter. Dit reiste studenter fra hele Europa, inkludert Norge. Den
antikke lærdomstradisjonen som langt på vei var gått tapt i tidligmiddelalderen, ble ved
universitetene hentet fram igjen og videreutviklet. De viktigste fakultetene var teologi,
medisin, jus og kunst. Høymiddelalderens intellektuelle liv tok fatt der antikken hadde sluttet.
Forholdet tro og viten
Tertullians nei til fornuften
En av de viktigste intellektuelle debattene i middelalderen var forholdet mellom tro og viten.
Problemstillingen hadde røtter tilbake til kristendommens første fase. De troende måtte tidlig
ta stilling til den etablerte gresk-romerske filosofiske tradisjonen. Et spørsmål som meldte
seg, var om den førkristne filosofien hadde noen verdi for kirken.
En av de mest kjente kirkefedrene, romeren Tertullian (ca.160 – 240 e.Kr.), mente at de
hedenske filosofene ikke hadde noe som helst å bidra med for de kristne. Tertullian, som var
talsmann for agapeteologien, spurte retorisk ”hva har Aten med Roma å gjøre”? Guds
budskap var helt uavhengig av den menneskelige tankes evne til å forstå. Det eneste viktige i
livet, var frelsen, og til den kunne fornuften ikke hjelpe. Tertullian satte det hele på spissen og
25
sa at ”Jeg tror fordi det strider mot all fornuft”. Den menneskelige nysgjerrigheten var en fare,
fordi den kunne føre oppmerksomheten vekk fra Guds åpenbaring. Et slikt syn på kunnskap
ville betydd en bråstopp for fornuftens muligheter til å skaffe ny viten. Dersom Tertullian
hadde fått gjennomslag, ville motivasjonen for forskning og vitenskap blitt hemmet. Kirken
ville blitt kunnskapsfiendtlig.
”Jeg tror for å forstå”
Augustin var uenig med Tertullian. Fornuften var selvsagt ikke i stand til å føre mennesket til
Gud. Men den kunne forberede den enkelte på Guds åpenbaring. Augustins egen vei til
kristendommen hadde gått via filosofien. En periode var han skeptiker og stilte spørsmål om
sann kunnskap virkelig var mulig. Svaret fant han i Kristus. Med uttrykket ”Jeg tror for å
forstå” mente Augustin at når først troen var på plass, kunne fornuften utdype hva Guds
åpenbarte sannheter egentlig betydde. Nyplatonismen (se side 000) var et eksempel på en
filosofi som kunne gjøre nytte også for de kristne. Den forklarte på en fornuftig måte hvordan
verden hang sammen, og hvordan kristendommen ga svarene på menneskenes viktigste
spørsmål.
I første del av middelalderen var forholdet mellom tro og viten uproblematisk. Mye av den
antikke kunnskapen gikk tapt. Det lille som overlevde ble tilpasset kristendommen. All viten
ble underordnet Guds åpenbarte sannheter. Kirken mente at kunnskap som ikke var forenlig
med troen, var uvesentlig. Det var Augustins holdning som vant fram.
På 1000-tallet begynte likevel troen å komme mer i forsvarsposisjon. Byenes friere kulturliv
ga rom på nye tanker og ideer. Katedralskolene ble arenaer for intellektuelle diskusjoner, og
det begynte å bli nødvendig å gi rasjonelle forklaringer på trossannheter. Når teologene rykker
ut for å forsvare troen, kan det tyde på at noen har begynt å tvile.
Anselm av Canterbury
En berømt forsvarstale for kristendommens sannhet kom fra England. Teologen og
erkebiskop Anselm av Canterbury (1033 – 1109) skrev en avhandling med tittelen Hvorfor
Gud ble menneske der han ville forklare hvorfor Jesus Kristus måtte dø på et kors.
Resonnementet hans var omtrent slik: Guds ære var blitt krenket av menneskenes synd. En
slik krenkelse kunne ikke Gud leve med. Æren måtte gjenopprettes, men menneskene var selv
ute av stand til å gjøre det. I stedet måtte den syndfrie Kristus gå i korsdøden på vegne av alle.
26
For Anselm var menneskets forhold til Gud basert på rettsprinsipper. En slik oppfatning av
kristendommen passet godt til føydalismens verdigrunnlag. På samme måte som
samfunnsordningen var basert på begreper om ære og forpliktelser, var forholdet mellom Gud
og mennesket regulert av juridiske forestillinger. Anselms kristentro manglet den augustinske
tanken om et kjærlighetsforhold mellom Gud og mennesket.
Anselm var opptatt av å gi fornuftige forklaringer på trosspørsmål. Han er også kjent for
forsøket på å bevise Guds eksistens logisk. I det såkalte ontologiske*(ontologi: gresk: slik ting
faktisk er) gudsbeviset var tankegangen følgende: Mennesket er ufullkomment. Vi har likevel
en tanke om en fullkommen Gud. Å være fullkommen innebærer også eksistens. Dersom Gud
ikke eksisterer, er han ikke fullkommen. Altså, Gud må eksistere. Hvis ikke, ville vi ikke ha
en forestilling om fullkommenhet. Anselms forsvarstaler for troen var et tegn på at kirkens
sannheter ikke lenger ga seg selv.
Pierre Abélard
Omtrent samtidig stod en annen kjent middelalderteolog fram og satte spørsmålstegn ved
Bibelens åpenbarte sannheter og kirkens lære. I Frankrike skrev Pierre Abélard (1079 – 1142)
Sic et Non (Ja eller nei), et verk med spørsmål og svar om den kristne troen. Abélard hevdet at
han ikke ville være filosof dersom det førte ham i konflikt med Paulus. Hensikten hans var å
undersøke kirkens læresetninger og rense teologien for selvmotsigelser. Selv var han
overbevist om at troen og fornuften ikke kunne komme i konflikt. Om så skjedde, måtte det
være fordi dogmene var uklare. Abélards kritiske gjennomgang av kristentroens sannheter var
enda et varsel om at den menneskelige fornuften krevde stadig mer plass. Kirken kunne ikke
lenger ta for gitt at folk blindt underkastet seg dens lære.
Thomas Aquinas
Det var likevel ikke før med Thomas Aquinas (1224 – 1275) at forholdet mellom tro og viten
virkelig ble tilspisset. På 1200-tallet ble filosofen Aristoteles’ skrifter igjen tilgjengelige i
Vest- Europa. Fra Sør - Italia, Sicilia og de muslimske lærestedene i Spania kom arabiske
oversettelser. For første gang siden antikken fikk den vestlige kristenheten tak i viten som
ikke var underordnet kirkens lære. Aristoteles hadde skrevet om de fleste emner og utfordret
kirkens kunnskapsmonopol. Flere av Aristoteles’ oppfatninger var i strid med de kristne
dogmene, for eksempel påstanden om at verden ikke var blitt skapt, men alltid hadde vært til.
27
Kirken måtte derfor spørre seg selv hvordan den skulle forholde seg til den hedenske
filosofen.
Thomas Aquinas, som arbeidet ved universitetet i Paris, var i utgangspunktet augustiner. Det
var utenkelig at de åpenbarte sannhetene kunne være i strid med fornuften. Ofte overlappet de
hverandre. Trossannhetene var intellektuelt forståelige. På den annen side, det fantes områder
der troen var taus og hvor fornuften kunne operere på egenhånd. Det var for eksempel
begrenset hvor mye den hellige skrift og kirkens dogmer hadde å si om naturen. Det samme
gjaldt kosmologi og politikk. Aristoteles hadde et stort forfatterskap om slike temaer, og
Thomas mente det var viktig for kirken å åpne seg for den typen kunnskap.
Skolastikken
Thomas’ hovedverk het Summa theologiae. Der summerte han opp høymiddelalderens
virkelighetsoppfatning. Naturen var en bok der sporene etter Gud var tilgjengelig for
fornuften. Universet ble sett på som en lang kjede som strakte seg fra Gud i det høye og ned
gjennom stjernehimmelen der englene og helgenene holdt til. Videre nedover fantes
skjærsilden, og på jorden var menneskenes plass. Under jorden var helvetets kretser for
djevelen og de fordømte synderne. Systemet ga middelaldermennesket følelsen av å høre
hjemme i en oversiktlig og meningsfull verden. Selv ikke de truende demonene og djevelens
list kunne frata folk troen på at livet i siste instans var begripelig. (Dette må vi ha en
illustrasjon av. Dantes verdensbilde)
Sammenfatningen til Thomas Aquinas var en kombinasjon av Aristoteles’ viten om naturen,
universet, politikk og etikk og kirkens lære. Den hedenske filosofens kunnskap hadde verdi
også for kristendommen. Fornuften tatt et lite skritt bort fra troens diktatur. Fornuftens
oppgave var ikke bare å forklare trossannheter på en forståelig måte. Ny kunnskap kunne
oppdages i naturen og i samfunnet. Thomas’ oppsummering av forholdet mellom tro og viten
har helt fram til vår tid vært den katolske kirkens lære. De to typer kunnskap utfyller
hverandre og kan ikke komme i konflikt. Vi kaller denne formen for kristen tenkning for
skolastikken.
Den lidende Kristus
Middelalderens debatt om tro og viten startet for alvor med Anselm av Canterburys juridiske
forsvar for kristentroen. Hans samtidige, Pierre Abélard var også en viktig bidragsyter
28
gjennom sin kritiske gjennomgang av kirkens dogmer. Begge de to teologene mente at det
ikke var noen motsetning mellom tro og viten.
Det var likevel en vesentlig forskjell mellom dem når det gjaldt forståelsen av hva kristendom
var. For Anselm var Kristi korsdød nødvendig for å gjenopprette Guds krenkede ære. For
Abélard var kristendom et kjærlighetsforhold mellom Kristus og den enkelte.
Tidligmiddelalderens krigerske Kristus, den seirende himmelkongen, ble erstattet av
forestillingen om den lidende Kristus på korset. Abélard hentet fram igjen Augustins
kjærlighetsteologi og gjorde den til kristendommens kjerne.
På begynnelsen av 1100-tallet slo gotikken igjennom i Abélards hjemland, Frankrike. Derfra
spredte den seg til resten av Europa. Gotikken, som vi kanskje mest forbinder med praktfulle
katedraler og bildekunst, var et av de store omslagene i kirkens historie. På noen få år ble
bildet av Kristus dramatisk forandret. Troen var ikke lenger en juridisk kontrakt, men en
subjektiv indre opplevelse og en kjærlighetsrelasjon.
Gotikkens gjennombrudd hadde sammenheng med gjenreisningen av byene. Den nye
interessen for kjærligheten og ikke æren viser hvordan tidligmiddelalderens føydalisme var i
ferd med å svekkes.
Mariadyrkelsen
Parallelt med den nye oppfatningen av Kristus ble Maria-skikkelsen en viktig del av
kristendommen. Maria, jomfruen som hadde født Jesus, var tidligere mest sett på som en
talskvinne for de troende. Nå ble hun gjenstand for en dyrkelse som til og med overgikk den
Kristus fikk. Selv om kirken aldri så på henne som guddommelig, ble hun av mange troende
nærmest betraktet som det. Å henvende seg til Maria var lettere enn å be til Kristus eller Gud.
Dyrkelsen av Madonnaen gjorde at det feminine fikk mer plass i kristendommen.
Høymiddelalderens mennesker var mer lydhøre for de mykere verdiene som Jesu mor
representerte. I stedet for æren ble ydmykheten et viktig kjennetegn på sann kristendom.
Ridderromantikken
Gotikkens gjennombrudd falt også sammen med den franske ridderromantikken. I Sør –
Frankrike reiste trubadurer rundt og underholdt de adelige miljøene med farlige fortellinger
om forholdet mellom mann og kvinne. Den romantiske, grensesprengende kjærligheten ble nå
funnet opp. Det var ikke lenger slekten, sosiale konvensjoner eller økonomi som skulle
avgjøre hvem som skulle gifte seg. I stedet kom idealet om at den enkelte selv skulle velge sin
29
egen partner. Fra Frankrike spredte denne forestillingen seg til resten av Vest-Europa, også til
Norge.
Ridderromantikkens publikum var i første omgang de gamle adelsslektene som gjennom
føydalismens tid hadde dominert samfunnet. Den nye oppfatningen av kjærligheten var på
mange måter en trussel mot det systemet de selv hadde vært en del av. Dersom ekteskapet ble
privatisert og individualisert, risikerte de mektige familiene å miste både politisk og
økonomisk innflytelse. Ridderromanene hadde derfor som regel ingen lykkelig slutt. Den
romantiske kjærligheten var bare mulig i døden. Historiene kunne være pirrende og erotiske.
Trubadurene kunne fyre opp under de forbudte lengslene innenfor slottsmurene. Men til
sjuende og sist endte det tragisk.
Ridderromantikkens forestilling om kjærligheten falt sammen med gotikkens nye tenkning
om kristendommen. I begge tilfeller ser vi hvordan føydalismens verdier har blitt erstattet
med noe nytt. Den krigerske Kristus har måttet vike for den lidende frelseren.
Høymiddelalderens lovprisning av kjærligheten er mer forståelig for oss som lever i dag enn
den hadde vært for menneskene som levde i tidligmiddelalderen. Hva hadde Hollywood vært
uten den romantiske kjærligheten? Og hvilken appell hadde kirken hatt i dag dersom Kristus
ble framstilt som den store krigeren som knuste sine fiender med sverdet?
Oppgaver
Repetisjon
1 Hvilken betydning fikk byene for utviklingen i middelalderen?
2 Hva slags type undervisning ble tilbudt ved katedralskolene?
3 Hvordan så Tertullian på fornuften?
4 Hva mente Augustin med utsagnet ”Jeg tror for å forstå”?
5 Hvordan forsvarte Anselm kristendommens lære om Kristi død?
6 Hva var Abélards prosjekt?
7 Gjør rede for Thomas Aquinas’ tenkning om tro og viten.
8 Hvilke likheter og forskjeller var det på Anselms og Abélards filosofiske virksomhet?
9 Hvorfor var gotikken så viktig i kristendommens historie?
10 Hvilken betydning fikk Maria i høymiddelalderen?
11 Hvilket syn på kjærligheten kommer fram i ridderdiktningen?
Refleksjon
30
1 ”Byluft gjør fri”, het det i høymiddelalderen. Er utsagnet fortsatt gyldig? På hvilken
måte kan det urbane livet by på mer frihet?
2 Anselm av Canterbury gir en forklaring på hvorfor Gud ble menneske. Hva synes du
om resonnementet hans?
3 Thomas Aquinas mente Gud hadde åpenbart seg til menneskene både gjennom
Bibelen og i naturen. I skaperverket kunne man se Guds finger. Hva slags holdning
har kirken i dag til naturkunnskap?
4 Kan Bibelen komme i konflikt med naturvitenskapen? Kjenner du eksempler på at
kirken har bekjempet vitenskapelig kunnskap?
5 Den romantiske kjærligheten og arrangerte ekteskap har motstridende oppfatninger om
hva parhold bør bygge på. Hvilken sammenheng er det mellom samfunnsordning og
kjærlighetssyn?
Finn ut
1 Hvilke forklaringer har dagens kirkesamfunn på hvorfor Kristus måtte dø? I hvilken
grad er deres lære i tråd med Anselm eller Augustin? Finn ut og gi en kort
presentasjon for klassen.
2 Thomas Aquinas formulerte flere gudsbevis. Finn ut hvilke det var og gi en kort
presentasjon for klassen.
3 Gotikken var en strålende periode i kunsthistorie. Finn ut mer om den gotiske kunsten.
Gi en presentasjon for klassen.
4 Hvilke betydning har Maria-dyrkelsen i den katolske kirken i dag? Og hvordan
forholder protestantiske kirker seg til jomfru Maria? Finn ut og presenter for klassen.
5 Dikteren Dante Alighieri skrev blant annet verket Den guddommelige komedien som
regnes som høymiddelalderens litterære hovedverk. Gi en presentasjon av boka.
6 Ridderromantikken ble også populær i Norge. Romanen Tristram og Isond og
fortellingen Bendik og Årolilja er eksempler på det. Finn ut mer om disse tekstene og
gi en kort presentasjon for klassen.
Religion og politikk
Valg av pave
På 1000-tallet kom reformbevegelsen til å ta en mer politisk retning. Et avgjørende
vendepunkt inntraff i 1059. Da bestemte kardinalene at valget av pave var deres oppgave.
Kardinalene var et kollegium av prester og biskoper som tjente ved pavens hoff i Roma.
Vedtaket var et forsøk på å fjerne verdslige lederes påvirkning på pavevalget. Det ble også
lagt ned forbud mot å ta i mot embete fra lekmenn. (Mer om reformbevegelsen på side 000)
31
Investiturstriden
Dermed var den såkalte investiturstriden i gang. Investitur betyr embete, og kampen dreide
seg om hvem som skulle ha rett til å utnevne nye biskoper. Da Gregor 7. ble valgt til pave, ble
konflikten ytterligere skjerpet. I 1076 bannlyste han keiser Henrik 4. fordi han fortsatte å
utnevne biskoper. Med bannlysningen fulgte også avsettelse fra keiserembetet. I første
omgang nektet Henrik å godta Gregors avsettelse. Året etter måtte han likevel bøye kne og be
paven om tilgivelse. Konflikten fikk likevel ingen varigere løsning før i 1122. Det såkalte
konkordatet i Worms var et kompromiss som slo fast at paven skulle innsette biskopene med
ring og septer som markerte embetets åndelige funksjoner. Deretter skulle den nye biskopen
bøye seg i respekt for keiseren som så ga ham en lanse som symbol på styringsrett over jord
og verdslige oppgaver.
Ideene fra Augustin og Gelasius
Striden mellom Gregor 7. og Henrik 4. fører oss tilbake til Augustins Civitas Dei. Der
framgikk det at både staten og kirken var innstiftet av Gud. Sammen hadde de ansvar for å
fremme gudsrikets fred på jorden. Kravet til statens leder var at han var en rex justus som
fulgte Guds lover. Etter Gregors mening var det kirken som hadde kompetanse til å vite hva
som er Guds vilje og hvem som var skikket til å være verdslig leder. Når mennesker syndet,
var det kirkens plikt å tvinge dem til bot. Tilgivelse for synd var nødvendig for å gjenopprette
forholdet til Gud. Gregors bannlysning av Henrik var i utgangspunktet en åndelig handling.
Samtidig førte bannlysningen til at keiseren ble diskvalifisert som statens leder. Han ble pr.
definisjon en rex tyrannus. Gregor avviste altså ikke at keiseren hadde sitt mandat fra Gud.
Han mente heller ikke at paven skulle bestemme hvem som skulle velges til keiser, men at
bare han kunne avgjøre hvem som var skikket til å inneha det viktige embetet.
Henriks forsvar mot Gregors avsettelse bygget også på det augustinske grunnlaget om to
gudgitte autoriteter. I tillegg viste han til Gelasiusdoktrinen om at Gud hadde opprettet to
autoriteter til styring av samfunnet. Henriks tolkning av Gelasius var at keiserens myndighet
var direkte fra Gud, og at innehaveren av embetet stod direkte ansvarlig overfor Gud. Henrik
aksepterte ikke at paven skulle være en slags overdommer. Han viste også til apostelen
Paulus’ utsagn om at all øvrighet var innsatt av Gud uansett hvordan den oppførte seg.
32
For kirken på 1000-tallet var det likevel ikke lenger aktuelt blindt å underkaste seg den
verdslige myndigheten. Rett nok hadde Paulus sagt at underordning var riktig. Men det stod
også i Det nye testamentet av man skulle lyde Gud mer enn mennesker. Så lenge de kristne
var en minoritet i det hedenske Romerriket, gikk det en grense for lojalitet overfor staten.
Martyrene var eksempler på kristne som nektet å bøye seg for pålegg som var i strid med
Guds vilje. Med Gregor 7. ble tanken om kirkens motstandsrett igjen aktuell.
Thomas Aquinas og den naturlige lov
Striden mellom stat og kirke i middelalderen var basert på den augustinske forståelsen av
historien og menneskets natur. Staten var en nødvendig institusjon fordi menneskene var
syndige og måtte holdes i sjakk gjennom bruk av makt.
På 1200-tallet ble Augustins syn utfordret av Thomas Aquinas. Gjenoppdagelsen av
Aristoteles hadde ikke bare gitt et nytt syn på forholdet mellom tro og viten (se side 000). Den
greske filosofen la også grunnlaget for en ny måte å tenke om staten og politikken på.
Hos Aristoteles var alt liv født med en iboende trang etter å utvikle potensielle muligheter i
sin natur. En slik naturlig lov gjennomsyret alle skapninger. En steins natur var å falle til
jorden, en blomst skulle vokse opp fra frø til ferdig plante. Menneskets natur var å utfolde seg
i samfunnet.
Thomas tok denne tanken og tilpasset den til kristendommen. Mennesket var født med et
naturlig gudgitt behov for å realisere sine medfødte egenskaper. Fellesskap med andre var
nødvendig for å få dette til. Statens oppgave var å organisere et slikt felleskap. Begrunnelsen
for staten var altså positiv. Den var ikke opprettet for å legge lokk på menneskets destruktive
krefter og syndige natur. I stedet var den nødvendig for å få fram det beste i mennesket.
Også Thomas var farget av det augustinske historiesynet. Menneskets endelige mål var
selvsagt evigheten med Gud. Bibelen hadde gitt retningslinjer om hvordan de skulle komme
seg helskinnet fram. Kirkens oppgave var å gi veiledning og støtte. Samtidig oppvurderte
Thomas livet her og nå. Å leve handlet ikke bare om det som en gang skulle komme, men om
å virkeliggjøre menneskenes muligheter nå.
Guds stedfortreder
33
Selv om stridsøksen mellom pave og keiser tilsynelatende var begravet i 1122, fortsatte
konflikten gjennom resten av middelalderen. Gregor 7.s kamp for kirkens frihet ble videreført.
Pavenes ambisjon var å gjøre Roma til det suverene midtpunkt i det kristne Europa. Læren om
at Peters etterfølger var Guds stedfortreder på jorden, ble allment akseptert. Retten til å
innsette biskoper hadde gitt paven bedre styring over de lokale kirkene. Det pavelige
byråkratiet ble kraftig utbygd. Egne lover og domstoler for kirkens folk ble opprettet. Selv om
pavene aksepterte keisernes og kongenes mandat til å styre staten, holdt de fast på retten til å
avgjøre herskernes ”skikkethet”.
Bonifacius 8.
Selv om paven gjorde krav på å være det kristne samfunnets øverste leder, lot ikke de
verdslige lederne seg kue. Så lenge de hadde den militære slagkraften, kunne de sette paven
på plass når han blandet seg for mye inn på deres gudgitte ansvarsområde. Den mest
dramatiske feiden oppstod mellom Bonifacius 8. og den franske kongen Filip den smukke
omkring år 1300. Bonifacius, den kanskje mest beryktede av alle middelalderpaver, kom på
kant med kongen som krevde skatt av kirken i Frankrike. Da Bonifacius nektet biskopene å
følge pålegget, svarte Filip med å kalle ham en utsuger, kjetter og kriminell. Så sendte han
militære styrker til Italia og fjernet den korrupte paven. Til slutt tvangsflyttet han like godt
pavestolen til Avignon i Frankrike hvor den forble i ”fangenskap” i 70 år.
Med Bonifacius nådde pavens anseelse et lavmål. Som kirkens øverste leder blandet han seg
stadig inn i politiske konflikter i både Italia og Frankrike. Avlatshandelen* hadde økt under
hans tid som pave. De fransiskanske* munkene anklaget ham for en altfor verdslig livsførsel.
All prakten og alle intrigene rundt pavestolen ble oppfattet som fjernt fra kristendommens
egentlige budskap. (* Munkeorden grunnlagt av Frans av Assisi, tiggermunken som la vekt på
personlig gudstro, nøysom livsførsel og humanitært arbeide)
Oppgaver
Repetisjon
1 Hvorfor ønsket kardinalkollegiet å få kontroll over utnevnelsen av pave?
2 Hva var investiturstriden?
3 Hvilken betydning hadde Augustin og Gelasius for høymiddelalderens strid mellom
paven og keiseren?
4 På hvilken måte skilte Thomas Aquinas’ politiske tenkning seg fra Augustins?
5 Hva kjennetegnet Bonifacius 8.s innsats som pave?
34
Refleksjon
1 I dagens Norge er det staten som utnevner nye biskoper. Hva er begrunnelsen for det?
I hvilken grad bør den verdslige myndigheten blande seg inn utnevnelsen av kirkens
ledere?
2 Thomas Aquinas mente mennesket trengte en god stat for å kunne realisere seg selv.
Er du enig i et slik positivt syn på staten?
Finn ut
1 Hvordan foregår valg av pave i dag?
2 Hva sier den norske Grunnloven om forholdet mellom stat og kirke?
3 Les tekstene … ( utdrag fra noen av høymiddelalderens dokumenter om stat og kirke.
Få elevene til å vurdere ulike tolkninger av dem. Historikerne har jo høyst ulike
oppfatninger om hva for eksempel Henrik 4. og Gregor den 7. egentlig mente med
noen av sine uttalelser)
Senmiddelalderen i Vest-Europa (ca. år 1300 – ca. år 1500)
De første ”nasjonalstater”
Høymiddelalderens byvekst og økende handel førte Vest-Europa mer og mer ut av
føydalismen. I flere vesteuropeiske land styrket kongene sin makt på bekostning av adelen. I
stedet for å overlate styringen av store områder til lokale godseiere, bygget kongene ut et
byråkrati som var nærmere knyttet til ham. Dermed fikk de større kontroll over landets
samlede territorium.
En slik utvikling var særlig tydelig rundt den franske kongen. I høymiddelalderen ble
forestillingen om et fransk kongedømme rotfestet. Filip den smukkes kamp mot paven var på
mange måter en strid der kongen appellerte til en slags fransk nasjonalfølelse. Paven
representerte en internasjonal organisasjon, og kirkens interesser ble oppfattet som
unasjonale. Kongen la derfor stor vekt på å få kontroll over den franske kirken.
Mot slutten av middelalderen fikk man en tilsvarende utvikling i land som England og Spania.
Kongemakten bygget ut lovverket og domstoler. Et mer effektivt skattesystem gjorde statens
finanser mer forutsigbare. Utskrivingen av soldater til hæren ga kongen mer kontroll over
militærapparatet. Vest-Europa var i ferd med å få noe som lignet på moderne stater.
Hundreårskrigen
35
Et viktig bidrag til byggingen av den franske og den engelske staten var den såkalte
Hundreårskrigen fra 1337. I et helt århundre lå Frankrike og England i stadige kriger med
hverandre. Da konfliktene startet, var det ingen selvfølge at adelsmenn i de to landene skulle
føle lojalitet overfor sin egen konge. Men etter hvert ble nasjonalfølelsen en faktor som samlet
de to landene. Fortellingen om Jean d’Arc handler om en ung kvinne som gjennom sitt
pågangsmot inspirerte franskmennene til å kjempe mot engelskmennene når det så som
mørkest ut. Jean d’Arc er i fransk historie en av nasjonens store helter.
Pesten
Fram til midten av 1300-tallet var folketallet i Vest-Europa i merkbar vekst. I 1347 slo så den
berømte svartedauden til. Smittebærer var trolig rotter som kom med skip fra Asia. I løpet av
et par år spredte byllepesten seg til hele Europa. Forskerne regner med at minst halvparten av
befolkningen døde.
Svartedauden er en av historiens største katastrofer i Europa. Hele samfunnet var rammet, og
døden var en skremmende realitet overalt. Hvem som helst kunne bli smittet, og uhyggen
spredte seg blant folk.
Konsekvensene av at så mange døde, var store. I noen tilfeller var det en fordel at
befolkningen ble redusert i antall. De som overlevde, fikk mer jord. I deler av Europa ble land
liggende øde i lang tid framover. Ikke før på 1600-tallet var folketallet tilbake på nivå med det
det var før pesten brøt ut.
Hundreårskrigen og svartedauden gjorde siste halvdel av 1300-tallet til en svært urolig tid i
Vest-Europa. I tillegg hadde pavekirken store problemer. Romas pave var blitt tvangsflyttet til
Avignon i Frankrike, og kirkens renommé var dårlig. Til sammen skapte dette en
krisestemning som også fikk konsekvenser for senmiddelalderens tenkning.
Forholdet tro og viten
Uoverstigelig kløft
Høymiddelalderens virkelighetsoppfatning ga menneskene en følelse av tilhørighet i
tilværelsen. Verden var begripelig, og det var plass både til Guds åpenbarte sannheter og
menneskets egenproduserte viten. Thomas Aquinas hadde vist at Guds handlinger kunne
forklares på en logisk måte. Samtidig var det fullt ut mulig for mennesket å bruke sin egen
fornuft til å finne ut mer om skaperverket.
36
Ikke alle kunne akseptere en slik harmonisk løsning. Mot slutten av middelalderen mente
stadig flere filosofer og teologer at det var en uoverstigelig kløft mellom tro og viten.
Bibelens sannheter og kunnskap om verden hadde ingen forbindelse med hverandre.
Kritikerne hevdet at kirkens lære om frelsen var utilgjengelige for fornuften. Det var for
eksempel ikke mulig å forklare treenigheten på en forståelig måte, mente de. Frelse handlet
ikke om å forstå bestemte læresetninger, men om å tro med hjertet på de sannheter Gud hadde
åpenbart. Troen var et ubegripelig mysterium.
Kritikerne av Thomas Aquinas var også negativ til bruken av Aristoteles som den store
autoriteten når det gjaldt kunnskap om naturen. Den engelske fransiskaneren Roger Bacon
(1214 – 1292) påviste svakheter i Aristoteles framgangsmåter. Den store filosofen hadde vært
for lite interessert i praktiske undersøkelser. Bacons poeng var at vitenskapen måtte ta
utgangspunkt i den konkrete virkeligheten og derfra avlede ny kunnskap. Fysiske
eksperimenter måtte til. En annen fransiskaner, William Occam (1300 – 1349), mente i likhet
med Bacon at vitenskapen måtte kvitte seg med gamle autoriteter og heller vende blikket mot
verden slik den faktisk var. Konkrete forsøk måtte dokumenteres og etterprøves, og da var
Bibelen og kirkens dogmer verdiløse som kunnskapskilder om naturen.
Det skarpe skille mellom tro og viten var et dilemma for kirken. Når fornuften ikke lenger var
underordnet troen, var det fare for at kunnskap som ikke var forenlig med kirkens lære, kunne
dukke opp. Om naturvitenskapen ikke bare måtte ta hensyn til Bibelens verdensbilde og
teologien, stod den fritt når det gjaldt ny viten. Det kunne i neste omgang undergrave kirkens
makt. Det går en linje fra senmiddelalderens fristilling av fornuften og til den vitenskapelige
revolusjonen i renessansen da kirken kom på kant med forskningen.
Det var også et problem for kirken dersom troen var ”ufornuftig”. Hvis kirkens lære ikke
kunne forklares rasjonelt, ble teologien overflødig. Hvis frelsen var et mysterium som den
enkelte måtte erfare selv, ble kirkens formidling ikke lenger så viktig. Tidens krisestemning
gjorde at stadig flere mennesker søkte Gud gjennom en mystisk indre erfaring. Det er
sammenheng mellom senmiddelalderens inderliggjøring av troen og reformasjonen og kirkens
splittelse på 1500-tallet.
Sekularisering
Senmiddelalderens skille mellom tro og viten var et forvarsel om den sekulariseringen som
senere skulle bli utbredt i store deler av den vestlige verden. I vår tid er religionen mest
37
privatisert, og ingen, heller ikke kirken, kan sette seg til doms over den enkeltes troserfaring.
Kristendommen har på sin annen side overlatt til andre å si noe om politikk, samfunn og
natur. Hva kirken måtte mene om naturvitenskap, er i dag irrelevant. Den politiske debatten
foregår for det meste uten referanser til Bibelen eller kirkens lære.
Et slikt bilde er selvsagt ikke dekkende for alle vestlige land. I USA har vi de siste årene sett
hvordan kristne bevegelser igjen har krevd politisk innflytelse. De forlanger til og med å få
påvirke naturfagsundervisningen i skolen. Kanskje er dette tegn på en avsekularisering i
vesten? Kanskje står religionen foran en ny ”middelalder” der troen og fornuften igjen blir to
sider av samme sak?
Religion og politikk
Reformkrav
Med Bonifacius 8. (se side 000) hadde kirkens åndelige autoritet og troverdighet nådd et
lavmål. Ikke bare hadde han trappet opp avlatshandelen innen kirken. Han hadde også
opptrådt som en hvilken som helst verdslig fyrste gjennom å blande seg inn tidens politiske og
militære konflikter.
På 1300-tallet ble derfor krav om reformer innen kirken nok en gang reist. Pavens sterke
engasjement i verdslige saker hadde ført til at han hadde forsømt sitt åndelige lederskap. I
Italia bidro pavens politiske spill til en tragedie, mente flere. Landets ulike bystater lå i stadig
konflikt med hverandre, og utenlandske tropper bidro til kaoset. Forfatteren Dante Alighieri
(1265 – 1321) satte sitt håp til at den tysk- romerske keiseren skulle skape fred i landet, men
så lenge paven saboterte alle slike forsøk, ble det umulig. Legen Marsilius av Padua (1270 –
1342) skrev at religion og politikk ikke måtte blandes sammen. Staten hadde fått sitt mandat
fra folket, og kirken fikk i sin tur sin myndighet fra staten. Pavens innblanding i verdslige
forhold var en hovedårsak til mange av samtidens kriger og konflikter. I England hadde
William Occam (1288-1348) tatt til orde for et absolutt skille mellom stat og kirke. Så lenge
paven deltok i det politiske spillet, ville han svikte sin oppgave som åndelig leder.
Konsilbevegelsen
Et annet resultat av pavens strid med franskekongen var en splittelse av selve
kirkeorganisasjonen. I 1378 ble en ny pave valgt i Roma, samtidig som franskekongen
fortsatte å innsette sin mann i Avignon. Dermed fikk kirken to konkurrerende organisasjoner.
To menn hevdet å representere Kristus på jorden. En slik situasjon var uholdbar i lengden. For
38
å gjøre noe med problemet ble den såkalte konsilbevegelsen etablert. Den mente at pavevalget
verken måtte overlates til det lille kollegiet av kardinaler i Roma som gjerne utpekte en av
sine egne, eller til kongemakten, som i Avignon. I stedet burde konsiler, eller kirkemøter, med
representanter fra hele Europa velge Peters etterfølger.
Konsilbevegelsens mål var todelt. For det første ønsket den å slå fast et skarpt skille mellom
religion og politikk. Kirkens oppgave var å lede menneskene fram til frelse, ikke styre
samfunnet. De skandaløse forholdene rundt pavestolen var et resultat av feil fokus. For det
andre ville bevegelsen demokratisere kirken. Ved å få kontroll over valget av pave ville de
lavere nivåene i kirken ble styrket på bekostning av den sentraliserte makten rundt pavestolen.
Kampen mot pavens sterke makt hadde også en dypere teologisk begrunnelse. Teologen John
Wycliffe (ca.1320 – 84) i England og den tsjekkiske reformatoren Jan Hus (1369 – 1415) var
begge kritiske til pavens påstand om at han representerte Kristus på jorden. Frelsen, mente de
to, var et personlig forhold mellom Gud og den enkelte. Kirkens organisasjon og lære var i
grunnen nokså irrelevant. Wycliffe og Hus var mer opptatt av hva Bibelen sa. I Böhmen fikk
Jan Hus sterk oppslutning fra både folket og verdslige myndigheter. Striden med paven ble en
nasjonal kamp for større grad av kirkelig selvstendighet.
På begynnelsen av 1400-tallet avsatte til slutt konsilbevegelsen paven i Avignon. Igjen var
Romas pavestol den eneste. Samtidig hadde reformbevegelsene styrket de lokale og nasjonale
kirkenes selvstendighet. I Frankrike beholdt kongen fortsatt stor innflytelse over kirken. I
Norge fikk kirken større uavhengighet av Roma enn før. Det var med andre ord en svekket
pave som på slutten av 1400-tallet snart skulle få et nytt stort problem i fanget: reformasjonen.
Middelalderens betydning for politisk tenkning
Middelalderens politiske tenkning har satt dype spor i den vestlige oppfatningen av hva et
samfunn er og hvilke oppgaver staten skal ha. Med Thomas Aquinas fikk antikkens
naturrettstenkning* en ny giv (se side 000). Forestillingen om at det fantes en overordnet
naturlig lov ble tolket inn i en kristen sammenheng. Det var Gud som hadde skapt mennesket
med behovet for å virkeliggjøre sitt potensial. Dersom staten ikke la forholdene til rette for
det, gjorde den ikke jobben sin. Statens lover måtte være slik at den enkelte får mulighet til å
bli det han eller hun kunne bli.
39
Det var også en sammenheng mellom naturretten til Thomas Aquinas og Augustins tenkning.
Begge hevdet at statens lover aldri måtte være i strid med den guddommelige eller naturlige
loven. Denne ideen, som også var sentral i antikken, ble videreført inn i den moderne
naturrettstenkningen fra 1600-tallet og framover. Da ble den en viktig forutsetning for
utviklingen av demokratiet og menneskerettighetene.
Også striden mellom keiser og pave ga et betydningsfullt bidrag til vestens politiske tenkning.
Den kirkelige motstandsretten satte grenser for hva de politiske lederne kunne gjennomføre.
Den augustinske ideen om to separate autoriteter la grunnlaget for en langvarig debatt om
maktutøvelse. Selv om den verdslige makten gjennom store deler av middelalderen hadde full
kontroll med kirken, fikk keiserne i lengden ikke fred for kirkens krav om frihet i åndelige
saker. Pavens kamp gjorde Europa litt mer motstandsdyktig mot totalitære* stater. (Allmektig
stat)
Mens paven lenge kjempet for å øke sin innflytelse over politikken, satte konsilbevegelsen
foten ned for religionens innblanding i statens affærer. Skillet mellom religion og politikk har
siden vært viktig for å hindre et teokratisk* styre. Vest-Europa har aldri siden akseptert tanken
på at statens lover skulle bestemmes av religiøse ledere.
Oppgaver
Repetisjon
1 Hvordan vokste de første ”nasjonalstatene” fram i Vest-Europa?
2 På hvilken måte bidro Hundreårskrigen og svartedauden til senmiddelalderens
krisestemning?
3 Hvilket syn på forholdet mellom tro og viten ble sentralt i senmiddelalderen?
4 Hvordan bidro skillet mellom tro og viten til vitenskapens framskritt?
5 Hvorfor var et slikt skille farlig for kirken?
6 På hvilken måte peker senmiddelalderens skille mellom tro og viten framover mot vår
tids sekularisering?
7 Hva var bakgrunnen for kravene om reformer i kirken på 1300-tallet?
8 Hvorfor ønsker Marsilius og Dante at paven skulle holde seg helt utenfor politikken?
9 Hva var konsilbevegelsens mål?
10 Hvilken betydning har middelalderen hatt for vestens senere politiske tenkning?
Refleksjon
40
1 Hvordan kan kampen mot ytre fiender styrke et lands nasjonalfølelse? Kjenner du til
andre eksempler på at det har skjedd?
2 Hvorfor søker folk ofte til Gud når de opplever kriser og katastrofer?
3 Menneskene i høymiddelalderen kjente sin plass i tilværelsen. Hva med vår tids
mennesker? Er vi mer fremmedgjorte enn middelaldermennesket var?
4 Hvordan er det mulig å forene vitenskapens lære om livets opprinnelse og utvikling
med troen på en Gud?
5 Bør kirken blande seg inn i politikken? Bør kristne engasjere seg politisk?
6 USAs grunnlov har et tydelig skille mellom religion og stat. Hva synes du om et slikt
prinsipp? Hvordan er det i Norge?
7 Drøft påstanden ”Sekularisering er bra for sann kristentro”.
Finn ut
1 ”Occams razor” (Occams barberhøvel) er et viktig prinsipp innen vitenskapen. Finn ut
mer om hva det og gi en kort presentasjon for klassen.
2 Hva var egentlig svartedauden? Hvordan smittet den, hvilke lidelser påførte den
menneskene, hvor mange døde? Finn ut mer om byllepesten og gi en presentasjon for
klassen.
3 Religiøse grupper i USA presser stadig mer på for å drive politikken i retning av det de
oppfatter som Bibelens bud. Finn noen eksempler på det og gi en presentasjon for
klassen.
4 Kjenner du til norske politiske saker i nyere tid der kristendommen eller kirken har
spilt noen rolle?
Tidligmiddelalderen i det bysantinske keiserdømmet (ca år 500 – ca år
1000)
Imperiet overlever
Da Vestromerriket ”falt” i 476, ble keiserdømmet i øst videreført. Mens Vest-Europas
organiserte statsapparat forsvant, eksisterte det bysantinske imperiet i enda 1000 år. Gjennom
et effektivt administrasjonsapparat fortsatte keiseren å kontrollere rikets provinser. Mens
vestens føydalsystem gjorde kongene avhengige av samarbeid med lokale stormenn, innsatte
keiserne i Bysants (Konstantinopel) evnukker i byråkratiske nøkkelroller. Fordi evnukkene
41
ikke selv kunne få barn, var faren liten for at de skulle la posisjonene sine gå i arv. Dermed
var risikoen mindre for at noen kunne utfordre keiserens makt.
Bysivilisasjon og kulturarv
Det bystantinske riket beholdt også sin bysivilisasjon gjennom hele middelalderen. Byene var
sentra for handel og kultur. Bysants det selvsagte og strålende sentrum. Den romerske
byplanleggingen ble kombinert med praktfull gresk arkitektur og kunst. Fra Syria og Persia
kom forestillingene om keiserlig pomp og prakt. De bysantinske keiserne stod fjernt fra folket
og framstod nærmest som gudlike.
På den tiden da antikkens kulturarv mer eller mindre forsvant i vest, levde den videre i øst.
Greske filosofiske tekster ble bevart. Kirkens lære lot seg godt forene med antikkens tenkere.
Uten Bysants ville trolig svært mange av Platons manuskripter gått tapt for ettertiden.
Et av Romerrikets viktigste bidrag til verden var den såkalte romerretten. I det multikulturelle
imperiet var den romerske loven felles for alle borgere. Forestillingen om en overnasjonal rett
var en stoisk tanke som var bakt inn i romernes rettspraksis. Den grunnleggende ideen var at
samfunnet ikke bare skulle styres gjennom makt eller tradisjon, men ved lov. Da den vestlige
keiseren i år 476 ble avsatt, stod også romerretten i fare for å forsvinne. (Du kan lese mer om
Romerretten på side 000)
På 500- tallet ble romerretten likevel reddet for ettertiden. Etter initiativ av den bysantinske
keiser Justinian ble lovene skrevet ned og redigert. Dermed fikk Europa en modell for
hvordan rettstenkningen burde styre samfunnet. Justinians lovsamling ble en svært viktig bok
for ettertiden.
Teokratisk styre
Forholdet mellom stat og kirke var også annerledes i øst. Mens den vestlige kristenheten
gjennom middelalderen fikk en dragkamp mellom den verdslige og den religiøse
myndigheten, var all makt samlet i den østlige keiserens hånd. Det bysantinske riket fikk aldri
en lignende strid som den mellom pave og keiser i vest. Selv om kirkens leder, patriarken,
formelt ble valgt av biskoper og metropoliter*, var det i praksis keiseren som pekte ut den han
ville ha. Patriarken underordnet seg keiseren som var Guds øverste representant på jorden.
Bare unntaksvis rettet patriarken pekefingeren mot den verdslige lederen.
På samme måte som i vest var også den østlige kirken organisert hierarkisk. De lokale
prestene stod på nederste nivå i et system som endte opp hos patriarken i hovedstaden. Den
42
kirkelige organisasjonen bidro til å binde imperiet sammen. Det samme gjorde kirkens liturgi.
Over hele riket ble de samme seremonier, ritualer og sakramenter forvaltet. I større grad enn i
vest la man vekt på en felles teologi.
Et samfunn hvor den statlige og den religiøse makten er helt samstemte, kalles gjerne for et
teokrati, eller ”gudsstyre”. Det bysantinske imperiet var i den forstand et teokrati. Keiseren så
seg selv som Guds stedfortreder og hadde samtidig kontroll over kirken. I Vest-Europa
forhindret maktdelingen mellom pave og keiser en slik utvikling.
Teologisk motstand = politisk motstand
Den sentraliserte makten og den ortodokse teologien ble likevel utfordret i visse områder. I
byer som Damaskus, Jerusalem, Antiokia og Aleksandria ble teologisk uenighet grunnlaget
for politisk motstand. Kirkens offisielle lære hadde blant annet slått fast dogmet om
treenigheten. Gud bestod av faderen, sønnen og den hellige ånd. Allerede i kristendommens
første faser hadde treenigheten skapt mye uro blant de troende. Debatten dreide seg særlig om
Jesus virkelig hadde hatt en kropp, og om han faktisk var likestilt med Gud fader. I flere
områder i det bysantinske riket var teologene skeptiske til at Jesus var en ekstra Gud ved
siden av faderen. De mente en slik lære gjorde kristendommen til en polyteistisk* religion. I
første del av middelalderen var de teologiske innvendingene mot treenigheten synonymt med
politisk opposisjon. Motstand mot den bysantinske ortodoksien* var indirekte et angrep på
keiserens styre. Hvis dogmet om treenigheten ble svekket, ville kirkens, og dermed
keiserdømmets enhet bli undergravd.
Da araberne på 600-tallet (se nedenfor) gikk til angrep på de østligste og sørligste delene av
det bysantinske imperiet, ble de mange steder tatt i mot som frigjørere. Den islamske læren
om at Gud var én, var mer i tråd med befolkningens og presteskapets syn enn keiserdømmets
treenighetsdogme. Det ble derfor lett for å konvertere til islam.
Bildeknusing
En annen strid som truet imperiets teologiske enhet, var konflikten om bilder av Kristus og
helgener, såkalte ikoner. Rundt omkring i det bysantinske riket fantes det mange klostre som
hadde store inntekter på grunn av ikonene sine. I folketroen var avbildninger av hellige
personer noe mer enn bare illustrasjoner. De var middel til å få kontakt med det hellige, og de
var nyttige for dem som søkte mirakler.
For keiserne var klostrene i perioder et problem. I motsetning til kirken for øvrig var de ikke
helt under keiserlig kontroll. Hovedårsaken til klostrenes velstand og innflytelse var ikonene.
43
På 700-tallet startet en kamp for å fjerne alle hellige bilder. Den såkalte ikonoklasmen, eller
bildeknusingen, begynte. Keiserne kunne vise til Det gamle testamentet der det sto at levende
vesener ikke skulle avbildes. Den teologiske begrunnelse for bildeknusingen var at ikonene
ble avguder. Klostre ble stengt, og ikoner ble fjernet eller malt over. Forsvarerne av ikonene
protesterte voldsomt når deres elskede bilder ble ødelagt. Munker, prester og vanlige folk ble
torturert og drept når de satte seg til motverge.
Ikonoklasmen var lite populær blant folk flest. For vanlige mennesker var bildene langt
viktigere enn de religiøse tekstene. Å ta fra dem ikonene var å nekte dem tilgang til det
hellige. Etter drøye 100 år måtte keisermakten gi seg. Bilder ble akseptert og fikk tilbake sin
sentrale plass i kirken.
Ikonoklasmen skapte ikke bare uro i det bysantinske imperiet. Keiserens bildeforbud
forsterket også motsetningen mellom den østlige og den vestlige kirken. Paven i Roma var en
sterk forsvarer av hellige bilder og fordømte ikonoklasmen som kjettersk. Mye av kirkens
makt bygget på ikonene. Vestlige kirker var rikt utsmykket med statuer og bilder. I en tid da
tekster var sjeldne og folk ikke kunne lese, var det gjennom de billedlige framstillingene at
kristendommens budskap ble formidlet.
Misjon i Øst-Europa
Et av det bysantinske rikets viktigste bidrag for ettertiden var misjoneringen av Øst-Europa.
Mens romerkirken trakk de vestlige stammesamfunnene inn i kristendommen, var det
bysantinerne som gjorde de slaviske folkeslagene i øst til kristne. I løpet av tidlig middelalder
konverterte slaverne på Balkan og i Russland til den bysantinske kristendommen. Den
ortodokse kirkens liturgi og det kyrilliske* alfabetet ble innført. Helt fram til i dag har den
ortodokse kirken spilt en hovedrolle i slavernes historie. Gjennom kriger og konflikter har den
skapt identitet og nasjonalfølelse. Mer enn noe annet har kirken gitt de slaviske folkene en
følelse av samhørighet.
Islams seier
Selv om keiserdømmet i øst fortsatte i 1000 år etter Romas fall, fikk det sine tilbakeslag. Den
mest alvorlige trusselen i tidligmiddelalderen var den arabiske ekspansjonen i imperiets
sørøstlige deler. Kort tid etter profeten Muhammeds død i år 632 hadde de muslimske
araberne lagt under seg mesteparten av Midt-Østen og Nord-Afrika. Det bysantinske imperiet
mistet flere av sine viktigste byer i Egypt, Palestina og Syria. Den kristne befolkningen i disse
44
områdene hadde lenge vært på kollisjonskurs med den ortodokse kirkens lære, så overgangen
til islam gikk derfor lett (se side 000).
Tapet av Midtøsten ble for det bysantinske riket og for kristendommen permanent. De hellige
stedene i Palestina, områdene der Jesus hadde levd, forsvant ut av hendene på de kristne.
Under korstogsperioden i høymiddelalderen gjenerobret riktignok korsfarerne for en stund
områder i Palestina. Men suksessen var kortvarig. Islams seier i tidligmiddelalderen var et
historisk vendepunkt som helt til vår tid har hatt store konsekvenser.
Repetisjon
1 Hva skjedde med det bysantinske imperiet etter Vestromerrikets fall?
2 Hvilken betydning fikk Bysants for den klassiske kulturarven?
3 Hvilken rolle hadde keiseren i samfunnet? På hvilken måte skilte den seg fra den
verdslige lederens rolle i vest?
4 På hvilken måte var det bysantinske riket et teokrati?
5 Hvilken teologisk uenighet skapte uro i imperiet?
6 Hva var ikonoklasmen, og hvorfor ble den satt i gang?
7 Hvilken betydning fik det bysantinske riket for Øst-Europa?
8 Hva skjedde med de sørøstlige delene av imperiet?
Refleksjon
1 Hva er egentlig et bilde? Hvordan er forholdet mellom et bilde og virkeligheten?
2 Da reformasjonen ble innført på 1500-tallet, ble svært mange bilder og kunstverk
fjernet fra kirkene. Hva tror du årsaken kan ha vært?
3 Da noen vestlige aviser publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed, reagerte
muslimer med avsky. Hvorfor?
4 Islams bildeforbud gjelder levende vesener. Dekorasjoner og utsmykninger er tillatt.
Hvorfor tror du akkurat det levende ikke skal gjengis?
Finn ut
1 Finn eksempler på interiøret i muslimske moskeer og kristne kirker. Hvilke forskjeller
finner du?
2 Hvordan praktiseres bildeforbudet i islam?
45
Høymiddelalderen og senmiddelalderen i det bysantinske keiserdømmet (ca
år 1000 – år 1453)
Imperiet på defensiven
Utover i høymiddelalderen fortsatte muslimenes press mot det bysantinske imperiet. For å
kunne forsvare rikets grenser var keiseren avhengig av en solid militærmakt. Sterke generaler
fikk etter hvert sin egen maktbase som undergravde det sivile keiserlige byråkratiet som
hadde fungert så effektivt i tidligmiddelalderen. Gang på gang vendte generalene våpnene mot
keiseren og fikk i realiteten stor grad av selvstyre. For å beskytte imperiet mot indre og ytre
fiender begynte keiseren å betale leiesoldater fra vest. Også disse begynte å plyndre de
områdene de var satt til å forsvare på vegne av keiserdømmet.
Samtidig som det østlige imperiet slet for å overleve, var Vest-Europas i ferd med å komme til
hektene igjen. Byenes vekst og den økende handelen hadde skapt ny dynamikk. Venezia stod
fram som det østlige Middelhavets dominerende handelsby.
Det store skismaet
Parallelt med den økonomiske og militære framgangen i vest fulgte en religiøs oppvåkning.
Den romerske kirkens økende selvtillit på 1000-tallet forsterket splittelsen mellom øst og vest.
På et tidspunkt da det bysantinske imperiet kunne hatt nytte av romerkirkens støtte, ble det i
stedet full konfrontasjon. Da patriarkens representant i 1054 møtte pavens utsending, greide
de ikke å bli enige om hvordan kirkene i Sør-Italia skulle administreres. I stedet endte det med
at begge bannlyste hverandre. At det likevel gikk så langt, var et tegn på at Roma ikke lenger
fant seg i å spille andrefiolin innenfor den kristne verden.
Korstogene
Til tross for kirkesplittelsen i 1054 ba den bysantinske keiseren på slutten av 1000-tallet om
vestlig støtte til kampen mot muslimene. Til sin store forskrekkelse fikk han se at tusenvis av
korsfarere fra store deler av Vest-Europa strømmet til Det hellige land. Der ”befridde” de
Jerusalem fra de vantro og erklærte et nytt kristent kongedømme. For keiseren ble snart
korsfarerne enda et problem. Veien til Jerusalem gikk gjennom det østlige imperiet. Tungt
bevæpnet som de var, tok de seg gjerne til rette. I 1204 plyndret venetianerne Bysants under
tre grufulle dager. De ville ha betalt for å ha utrustet skip til korstogene. De vestlige kristne
gikk hardere fram mot sine bysantinske trosfrender enn muslimene noen gang gjorde.
Osmanerne tar over
46
På 1200-tallet var både det muslimske og det bysantinske imperiet under hardt press fra de
fremadstormende mongolene som trykket på fra øst. Bysantinerne mistet mesteparten av det
nåværende Tyrkia, og muslimene måtte gi opp det som i dag er Irak og Syria. Da mongolenes
rike kollapset, tok de såkalte osmanerne over disse områdene. Osmanerne var en tyrkisk
folkegruppe, og i løpet av de neste par århundrene reduserte de det bysantinske imperiet til et
lite rike bare noen få territorier rundt hovedstaden. I 1453 var det slutt for det stolte kristne
keiserdømmet i øst. De osmanske muslimenes store rike tok over hele Lille-Asia og deler av
Balkan. Helt fram til 1.verdenskrig var dette imperiet en stormakt i Midtøsten og Øst-Europa.
Med en blanding av autoritært styresett, kulturelt mangfold og religiøs toleranse videreførte
osmanerne arven fra det romerske imperiet helt fram til moderne tid.
Arven fra Bysants
Selv om det bysantinske keiserdømmet forsvant, har det satt varige spor etter seg. Den
greskortodokse troen ble videreført av de slaviske folkene på Balkan og i Russland. I
århundrene etter Bysants’ fall erklærte den russiske tsaren seg som kristendommens forsvarer
og keiser av det tredje romerske riket. Til denne dag står den gresk-ortodokse kristendommen
sterkt blant slaverne i Øst - Europa.
Vi har også vært inne på formidlingen av tekster. Keiser Justinians samling av Romerretten
var særdeles viktig. I en tid da Vest-Europa var herjet av stammekriger og folkevandringer,
bevarte Bysants forestillingen om at samfunnet skulle bygge på rettsprinsipper og ikke bare
makt og tradisjoner. En annen forfatter som ble ivaretatt, var Platon. Da osmanerne inntok
hovedstaden i 1453, dro en strøm av flyktninger vestover. Med seg hadde de tekster som i
vesten for lengst var gått tapt. I den norditalienske byen Firenze kom Platon til å få enorm
betydning for renessansen. Gjenoppdagelsen av hans gamle bøker ble en viktig årsak til den
vitenskapelige revolusjonen på 1400-1500-tallet.
På kunstens område skapte bysantinerne en særegen stil. Fargerike mosaiker bekledde
interiøret i kirkene. Bildene av Kristus var flate og todimensjonale og framstilte Guds sønn
som en overjordisk himmelkonge. Den greskromerske kunstens vekt på det kroppslige og
naturtro var helt borte. De bysantinske kristusbildene understreket nettopp todelingen mellom
det himmelske og det jordiske. Guds sønn var ikke av denne verden, men tilhørte en annen
dimensjon. Denne verdensfjernheten illustrerer en vesentlig forskjell mellom østlig og vestlig
kristendom. Gjennom hele middelalderen var bysantinerne langt mindre opptatt av mennesket
47
Jesus og mer interessert i den åndelige Kristus. Kirkekunsten og ikonene i øst viser en
opphøyet Kristus uten naturlige former. I vest var tendensen den motsatte. Jo lenger ut i
middelalderen vi kommer, desto oftere ser vi avbildninger av Guds sønn som et lidende
menneske. Kunsten blir også mer tredimensjonal og mer lik den greskromerske antikkens
naturalisme.
Oppgaver
Repetisjon
1 Hvorfor ble det bysantinske imperiet svekket?
2 Hva var årsakene til splittelsen av den østlige og den vestlige kirken?
3 Hvilken betydning fikk korstogene for keiserdømmets skjebne?
4 På hvilken måte videreførte osmanerne arven fra Romerriket?
5 Hvilken betydning fikk det bysantinske riket for ettertiden?
Refleksjon
1 Hvilken betydning har ordet ”korstog” i dag?
2 Korsfarernes gjenerobring av Jerusalem ble gjort med stor begeistring. Mange mente
nok at det var Guds vilje. Er det mulig å forsvare et korstog i vår tid?
3 Etter terrorangrepet 11.9.2001 sa den amerikanske presidenten av kampen mot
terrorisme var ”et korstog”. Hvor heldig var det å bruke et slikt uttrykk?
4 Hvilken betydning kan framstillingen av Kristus som himmelkonge eller som lidende
menneske ha hatt å si for folks oppfatning av kristendommen?
Finn ut
1 Finn fram en del eksempler på bysantinske kunst. Gi en presentasjon for klassen.
2 Gi en presentasjon av korstogene for klassen. Hvilken virkning fikk de for forholdet
mellom den kristne og den muslimske verden?
Islams betydning for Europa i middelalderen
De første par århundrene etter Vestromerrikets nedgang ble antikkens skrifter tatt vare på i det
bysantinske riket. Det var likevel gjennom araberne at Vest-Europa i høymiddelalderen fikk
tilgang til viktige tekster fra den gresk-romerske sivilisasjonen. Bakgrunnen for arabernes
viktige innsats var følgende:
Arabernes interesse for kunnskap
Etter at kjøpmannen Muhammed på 600-tallet hadde samlet nomadestammene på den
arabiske halvøya, skapte araberne et storrike som strakte seg fra Spania i vest til India i øst. På
48
sine erobringstokt kom de i kontakt med kunnskap fra flere verdensdeler og mange kulturer.
Arabernes nysgjerrighet på den fremmede lærdommen var stor. Skrifter av Platon og
Aristoteles ble oversatt til arabisk. Det samme ble tekstene til de berømte medisinerne
Hippokrates (ca. 460 – ca. 370 f.Kr.) og Galenos (131 – 201 e.Kr.). Andre viktige bøker var
astronomen Hipparkos’ (ca. 190 – ca. 120 f.Kr.) stjernekatalog, og Ptolemeus’(ca. 90 – 168
e.Kr.) verk om planetenes bevegelser.
Araberne var først og fremst interessert i praktisk kunnskap og naturvitenskap. Lærdommen
fra Hippokrates og Galenos ble grunnlaget for et nokså avansert helsevesen. Etter hvert gjorde
arabiske leger egne framskritt, blant annet tok de i bruk gips i behandlingen av bruddskader.
De astronomiske kunnskapene fra Ptolemeus og Hipparkos var nyttige for navigasjon på
havet. Fra India lærte de å bruke titallssystemet. Med det kunne de lage hvilket som helst tall
ved å kombinere ti tegn på ulike måter. Det var langt enklere enn å bruke romertall der
bokstaver representerer hvert siffer. Med det indiske systemet skapte araberne den formen for
matematikk som har med tall å gjøre, kalt algebra. Med sine gode regneferdigheter ble
araberne utover i middelalderen ledende på handel i Middelhavsområdet. Arabiske
vitenskapsmenn arbeidet ellers med kjemiske eksperimenter. De fant blant annet ut hvordan
de kunne fremstille salmiakk og metoden for å lage ren alkohol av vin. Noen av de første til å
studere lysets bevegelser var arabere. På 1200-tallet fikk de også tak i en kinesisk oppfinnelse
som skulle bli svært avgjørende for framtida, kruttet.
Det arabiske storriket etablerte flere lærdomssentre. En periode var mye av virksomheten
samlet omkring det store akademiet i Bagdad. Det var bygget etter modell av Platons berømte
skole i Aten. I Spania ble Toledo og Cordoba viktige samlingssteder for vitenskapsmenn og
intellektuelle. Det var særlig herfra vesteuropeerne hentet de klassiske tekstene da de på 1100tallet endelig var på vei ut av den kulturelle dvalen i tidligmiddelalderen.
Arabernes holdning til kunnskap var svært åpen og tolerant. En rekke kristne lærde hadde
bedre arbeidsvilkår når de bosatte seg i muslimske land enn det de opplevde i Europa.
Kristendommen var gjennom middelalderen langt mer ensrettende enn islam.
Vest-Europas gjenoppdagelse av antikken
Som vi allerede har sett (se side 000), ble gjenoppdagelsen av Aristoteles en sensasjon blant
de lærde på 1200-tallet. For første gang siden antikken ble vestens intellektuelle kjent med et
49
ikke-kristent kunnskapsunivers. Thomas Aquinas’ kombinasjonen av Aristoteles og de kristne
trossannhetene ble kirkens offisielle lære for resten av middelalderen og fram til vår tid.
Men også andre bøker ble oversatt fra arabisk til latin. Galenos’ bøker la grunnlaget for den
medisinske vitenskapen helt fram til 1700-tallet. Teorien om kroppsvæskene var grunnlaget
for sykdomslæren i flere hundre år. Ptolemeus’ store verk om astronomi ble helt avgjørende
for middelalderens geosentriske verdensbilde. Han mente jorda var universets sentrum og at
planetene og sola beveget seg rundt jorda. Det var dette systemet Nikolaus Kopernikus (1473
– 1543) senere beviste var feil.
Oppgaver
Repetisjon
1 Hvilken betydning fikk araberne for Vest-Europa i middelalderen?
2 Nevn noen av de viktigste skriftene som ble bevart?
Finn ut
1 Byer som Cordoba, Granada og Toledo i Sør-Spania var viktige kultursentra i
middelalderen. Finn ut mer om dem og gi en presentasjon for klassen.
2 Hva skjedde med muslimene i Spania mot slutten av middelalderen?
3 Galenos’ sykdomslære og Ptolemeus’ geosentriske verdensbilde var svært viktige for
middelalderens vitenskap. Gi en presentasjon av hva de gikk ut på.
Politisk tenkning i Norge i middelalderen
De kristne vikingkongene
Før 1000-tallet var Norge en samling høvdingdømmer som ofte lå i strid med hverandre. En
av småkongene, Harald Hårfagre (ca.850 – 933), forsøkte å samle landet, men møtte sterk
motstand. Også danske konger blandet seg inn i kampen om herredømmet i Norge.
På 700-tallet hadde nordiske høvdinger begynt å dra på plyndringstokt til utlandet. Vikingene,
som de ble kalt, spredte skrekk og frykt i Europa. Den norrøne krigerkulturens idealer om
tapperhet og styrke motiverte til blodig framferd. Å dø i strid var en ære.
I møtet med Europa kom vikingene i kontakt med kristendommen. Tidligmiddelalderens
Kristus-bilder var på mange måter lett forståelig for de brutale røverne fra Norden. Guds sønn
50
var en seirende kriger som med sverdet i hånd bekjempet sine motstandere. Kristendommens
idealer om kjærlighet og ydmykhet var også for Europa fortsatt nokså fremmed.
En del vikinghøvdinger gikk over til den nye troen. En grunn kan ha vært forestillingen om
det sakrale kongedømmet (se side 000). Samfunnet var bygd opp som en pyramide der
kongen var den øverste jordiske lederen. Til ham måtte stormenn og høvdinger sverge
troskap. Kristendommen hadde en evne til å samle konkurrerende makthavere under en felles
ledelse. Dermed passet den godt for ambisiøse høvdinger som ønsket å tvinge andre inn under
seg.
I kampen om Norge ble kristendommen en viktig faktor. Etterkommerne av Harald Hårfagres
ætt kom hjem med den nye troen. Mest kjent er Olav Haraldsson (995 – 1030) som forsøkte å
vinne kontroll over landet. Under Kvite-Krists fane sloss han mot konkurrerende høvdinger.
Olav innførte kristendommen og bekjempet hardt den gamle religionen. Likevel tok det tid før
motstanderne var knust. Olavs fall på Stiklestad var et midlertidig tilbakeslag. Alliansen
mellom norske høvdinger og danskekongen satte er foreløpig stopper for kongedømmet til
hårfagreætten. Danskekongene, som også var kristne, fikk stor innflytelse i Norge. Likevel
slet de med å opprettholde sin autoritet. Da uår også rammet, ble Olavs sønn, Magnus den
gode (1024 – 47), valgt til ny konge. Landets ulykker etter Stiklestad hadde vist at Olav var
den som hadde Guds velsignelse. Derfor måtte danskene gi fra seg makta.
Det første hundreåret etter Olavs død ble det reist mange kirker i Norge. Bak byggingen stod
kongen og lokale stormenn. På samme måte som i det føydale Europa (se side 000) var det de
som sørget for at prester ble tilsatt og fikk lønn. Kirken var ingen sentralisert organisasjon,
men verdslige eiere dominerte lokale menigheter.
Norge og Europa
Etter hvert ble denne situasjonen mer og mer uholdbar for kirken selv. Kontakten med Europa
ble gradvis sterkere. Nye prester kom hjem etter studier i utlandet. Kravene fra den kirkelige
reformbevegelsen om frihet for kirken festet seg også i Norge. Særlig viktig var det å få hånd
om utnevnelsen av egne ledere.
I 1152 ble Norge for alvor innlemmet i det europeiske fellesskapet. Landet ble egen
kirkeprovins, og erkebiskopen i Nidaros fikk overoppsynet med bispedømmer i Norge og i
Nordsjøområdet. Kirkeprovinsen var åndelig sett underlagt Romas pave, og Norge åpnet seg
51
for internasjonale impulser som aldri før. Et resultat av det var pavelig innblanding i norsk
politikk.
Borgerkriger
I siste halvdel av 1100-tallet raste en bitter borgerkrig i Norge. Ulike kongsemner kjempet om
makten. Kirken tok stilling i striden, og kronet i 1163 Magnus Erlingsson (1156 – 84) til
konge av Guds nåde. Men uroen var ikke over med det. Sverre Sigurdsson (ca 1151 – 1202)
gjorde fortsatt krav på tronen og vant til slutt over kong Magnus. Kirkens fordømte Sverre.
Han var ikke ektefødt kongsemne og følgelig uegnet til embetet. I 1194 ble han lyst i bann av
paven i Roma. Responsen fra Sverre var En tale mot biskopene. Der avviste han at kirkens
menn hadde noen som helst rett til å blande seg i spørsmål som hadde med styringen av staten
å gjøre.
Kampen mellom Sverre og kirken var en norsk variant av striden mellom keiser og pave i
Europa. Argumentasjonen hadde spor av både Augustins historiesyn og Gelasius’
maktfordelingsprinsipp. Kirken aksepterte nok at kongetronen var opprettet av Gud. Det var
heller ikke kirken som delegerte makten til kongen. Bannlysningen ble begrunnet med Sverres
manglende ”skikkethet”. Som samfunnets åndelige leder, hadde paven rett til å avgjøre
hvilket kongsemne som var kvalifisert for embetet. Sverre på sin side argumenterte med at
hans stilling var gitt ham direkte fra Gud.
Borgerkrigstiden i Norge var ikke helt over før i et stykke inn på 1200-tallet. Håkon
Håkonsson (1204 – 63), Sverres sønnesønn, ble salvet og kronet til Norges eneste rettmessige
konge. Kirken anerkjente den nye kongen, og paven sendte en kardinal fra Roma til
innsettelsen.
Håkons vei til makten hadde ikke vært helt problemfri. For det første møtte han en viss
motstand fra konkurrerende kongsemner. For det andre var ikke farfarens kamp mot kirken
helt gravlagt. Uten godkjenning fra kirken ville det bli svært vanskelig å få den nødvendige
støtten som trengtes for å styre. Og for det tredje måtte han en stund forholde seg til den
gamle norske tradisjonen med at bøndene skulle velge sin egen konge.
Kongens makt
Fra gammelt av var det lagtingene i de ulike landsdelene som bestemte hvilken konge de ville
følge. Kongen måtte la seg hylle av bøndene på tingene før han fikk tilslutning fra dem. En
52
slik ordning minner sterkt om det vi senere kaller for folkesuverenitetsprinsippet. Den norske
Grunnloven av 1814 bygger på det prinsippet.
I Europa på 1200-tallet var det flere land som innførte begrensninger på kongemakten. Mest
kjent var det engelske Magna Carta (1215) der baronene og kirken krevde rett til å kontrollere
kongen. Blant annet nektet de å betale nye skatter uten å bli lyttet til først. Kongen fikk heller
ikke anledning til å straffe frie menn uten å følge loven og grunnleggende rettsprinsipper.
I Norge gikk utviklingen en stund i motsatt retning. Den gamle tradisjonen med at bøndene i
de ulike landsdelene valgte konge, ble gradvis svekket. Allerede i 1163 ble en ny lov om
tronfølger innført. Det skulle bare være en konge for hele landet, og han skulle velges av ett
felles ting med representanter for bøndene og kirken. Den avdøde kongens eldste sønn skulle
få tronen, dersom han var ”skikket”. Det var kirkens oppgave å avgjøre skikketheten. I praksis
kom det nye valgtinget til å bli dominert av stormenn og geistlige. Bøndene spilte rollen som
statister. Kretsen rundt kongen fikk langt større innflytelse enn før. Makten ble mer
sentralisert.
Kongespeilet
Et viktig skrift fra denne turbulente perioden er Kongespeilet (ca 1230). Boka som trolig ble
skrevet av en person med nær tilknytning til Håkon Håkonsson, handler blant annet om
kongens maktgrunnlag. I bakgrunnen aner vi konflikten med kirken og dens krav om å
vurdere tronarvingens skikkethet. Hovedbudskapet er at kongen har sin makt direkte fra Gud.
Forfatteren har en rekke referanser til Bibelen for å begrunne sitt syn. Han kaller kongen for
en ”krist”, som betyr ”salvet” og viser dermed til Det gamle testamentets jødiske konger. De
var alle salvet av Gud og gitt absolutt makt over samfunnet. En annen viktig henvisning er til
Det nye testamentet der Peter spør Jesus om de skal betale skatt til keiseren. Jesu svar er
bekreftende. På den måten sies det indirekte at Peters etterfølger, paven, også er underordnet
statsmaktens leder.
I europeisk målestokk går Kongespeilet svært langt i å argumentere for kongens makt. Ikke
bare er han innsatt av Gud til å styre. Han er også bindeleddet mellom himmel og jord. Dag
og natt skal han våke over skaperverket, og det er hans plikt å sørge for folkets velferd. Den
som ikke hedrer kongen, setter seg opp mot Gud selv.
53
Med Kongespeilet ser vi konturene av en sekulær* begrunnelse for statsmakten. Riktignok er
kongen innsatt av Vårherre med mandat til å styre samfunnet etter Guds vilje. Men han
behøver ikke å stå skolerett for kirken. Kirkens rolle er svært nedtonet, og forfatteren
markerer på den måten avstand til pavens krav om å være Guds stedfortreder på jorden.
Kongespeilet tar et oppgjør med sammenblanding av de to regimene, og peker dermed
framover mot det moderne prinsippet om skille mellom kirke og stat.
Til tross for Kongespeilets sterke forsvar for kongemakten var også Håkon Håkonsson
interessert i fred med kirken. Kroningen og salvingen i 1247 var et forsøk på forsoning.
Håkons sønn, Magnus Lagabøter (1238 – 80), fulgte opp i sin store landslov fra 1274. Der ble
kirken og kongemakten formelt sidestilt. Kongens skulle ta hånd om verdslige saker, mens
kirken hadde ansvaret for det åndelige livet. I Tønsberg i 1277 fikk konflikten en foreløpig
løsning. Den såkalte Sættargjerden var et forlik der kirken ble tilkjent visse privilegier. På den
annen side ble kirkens rett til å blande seg inn i kongevalget avvist.
Oppgaver
Repetisjon
1 Hvilken rolle spilte kristendommen under Olav Haraldssons samling av Norge?
2 Hvordan ble Norge innlemmet i det europeiske fellesskapet?
3 Hvorfor kom Sverre Sigurdsson i konflikt med kirken?
4 Hvilke spor av folkesuverenitetsprinsippet finner vi i det gamle systemet med lagting?
5 Hva er hovedargumentasjonen i Kongespeilet?
Refleksjon
1 I norsk historieskrivning har kong Sverre en stolt plass. Han talte ”Roma midt i mot”.
Hva betyr det? Kjenner du til andre situasjoner i norsk historie da nordmenn har ”talt
Roma midt i mot”?
2 Hvor mye synes du utviklingen i Norge i middelalderen har til felles med VestEuropa?
3 Tronfølgerloven av 1163 har vært mye omdiskutert blant historikerne. Les kilden og
kommentarene til den. Hva slags kilde er det? Hvilken tolkning synes du virker mest
holdbar? Begrunn synet ditt.
4 Kongespeilet er en av norsk middelalders viktigste bøker. Hvordan vil du vurdere den
som kilde? (Bruk kjernepunktene for kildebruk på side 000)
Å periodisere historien
54
Historiens strøm
Når vi jobber med historie, er det viktig å huske på at fortiden aldri kan gjenskapes slik den
virkelig var. Det som har vært, er tapt for alltid. Tidligere tiders hendelser er som en strøm av
begivenheter uten noe bestemt mål, og det er først og fremst med historiens fugleperspektiv at
vi prøver å se hvordan det ene førte til det andre. Tenkemåter og ideer er knyttet til
samfunnsforhold vi har store problemer med å sette oss inn i. Likevel forsøker vi å trekke
linjer fra da til nå. Selv om det er vanskelig å rekonstruere fortiden, er det et menneskelig
behov å kjenne til historien. Ved hjelp av begreper og bilder, perioder og geografiske
avgrensninger gjør vi et forsøk på å få grep om det som var før oss.
Epokeinndelingen
Et av de vanligste grepene for å skape sammenheng i historien er epokeinndelingen. Den
vestlige historieskrivingen bygger på en lineær oppfatning av tiden. Epokene er punkter på en
linje som strekker seg fra fortid via samtid og mot framtid. Til sammen blir historien en stor
fortelling som sier noe om hvordan og hvorfor vi havnet der vi kom, og hvilke muligheter
morgendagen kan gi.
Når historikerne definerer en epoke, legger de vekt på likheter og forskjeller. Det kan være
økonomiske, teknologiske, sosiale, politiske og religiøse forhold i et samfunn. Noen
fellestrekk må være til stede i et område over et visst tidsrom for at vi skal kunne kalle det en
epoke.
Begrepet middelalder
Omtrent midt i den vestlige historiefortellingen finner vi middelalderen. Begrepet omfatter
tiden fra omkring år 500 til 1500 e.Kr. Middelalderen begynte med det vestromerske
imperiets mistet sin siste keiser i år 476 og sluttet med renessansen (1400-tallet) og
reformasjonen (1500-tallet).
Fordi middelalderen strakte seg over så lang tid, har det vært vanlig å dele den inn i flere
faser. Tidligmiddelalderen varte for Vest-Europas del fra år 476 og til begynnelsen av 1000tallet. Høymiddelalderen var fra 1000-tallet og fram til ca. 1350. Senmiddelalderen var den
siste fasen som førte over i renessansen. Forskjellene mellom tidligmiddelalderens
føydalsamfunn og høymiddelalderens begynnende bykultur var enorme. Kirkens teologi
forandret seg merkbart mellom år 1000 og år 1200. Oppfatningen av Kristus som en kriger
endret seg til forestillingen om den lidende frelseren på korset.
55
De første som tok i bruk begrepet middelalderen, var protestantiske kirkehistorikere på 1600tallet. For dem var reformasjonen en tid da den sanne kristendommen ble gjenoppdaget.
Gjennom middelalderen hadde den romersk-katolske kirken skandalisert kristentroen.
Moralsk forfall, avlatshandel og pavens innblanding i verdslige saker hadde ført kirken langt
bort fra det opprinnelige budskapet om Kristus.
Etter hvert ble betegnelsen middelalder også overtatt av ikke-religiøse historieskrivere. Nå ble
det vanlig å se middelalderen i sammenheng med epokebegrepene antikken og renessansen.
Antikken var den gloriøse perioden før kristendommen la sin klamme hånd over samfunnet.
Renessansen var gjenoppdagelsen av den strålende antikken, mente man.
Periodiseringens problemer
Siden 1600-tallet har de tre epokebegrepene stått helt sentralt i Vestens periodisering av
fortiden. Selv om betegnelsene fortsatt er i bruk, har det ikke manglet på innvendinger mot
dem. Det som framfor noe definerte middelalderen som én epoke, var den religiøse
virkelighetsoppfatningen og kirkens dominerende rolle. Men var det da slik at religionens
betydning for folk flest ble redusert på 1400-tallet? Tvilsomt. Gudstroen var fortsatt dypt
rotfestet i folks sinn. Den romersk-katolske kirkens posisjon ble riktignok svekket på 1500tallet. Men også gjennom store deler av middelalderen hadde den i praksis vært kontrollert av
verdslige myndigheter.
Et annet problem med middelalderbegrepet er knyttet til geografi. Europa mellom år 500 og
1500 var grovt sett delt i tre kulturkretser: den vestlige, den bysantinske og den arabiske.
Forskjellene mellom det gjengrodde og føydale Vest-Europa og den bysantinske
bysivilisasjonen var meget store. Og arabernes kontroll over Spania ga plass for en
konkurrerende religion og kultur, svært ulik det kristne Vest-Europa. Å snakke om én
europeisk middelalder blir derfor svært problematisk.
Like vanskelig kan det være å se når og hvor renessansen fant sted. Renessansebegrepet
bygger på forestillingen om en gjenoppdagelse av den antikke kulturen. Etter middelalderens
stiliserte kunst ble det rom for naturalistiske statuer og bilder, ble det hevdet. Antikkens
begeistring for menneskekroppen fikk en ny sjanse. Litteraturen viet ny oppmerksomhet til
mennesket og individualismen.
56
Det problematiske med en slik inndeling, er at naturalistisk kunst dukket opp i Vest-Europa
allerede på 1200-tallet. Den lidende Kristus på korset var et framtredende motiv i gotikken. I
litteraturen var Abélard på 1100-tallet opptatt det individuelle mennesket. Det fantes med
andre ord en rekke forløpere til renessansen langt inne i middelalderen. For at
renessansebegrepet likevel skal gi mening må man si at den fant sted i forskjellige områder til
ulik tid. I Italia var den mest framtredende på 1400-tallet, mens den i England hadde sin
storhetstid 200 år senere. I Nord-Europa, for eksempel i Norge, fikk den liten betydning.
Å periodisere historien er altså svært komplisert. Epokebegrepene er problematiske fordi de
må overse en rekke fenomener som ikke passer inn i det bildet de prøver å tegne. Kontrasten
mellom tiden før år 500 og etter år 1500 er likevel større enn forskjellen mellom 700-tallet og
1300-tallet, mener de fleste historikere. Derfor har det i Vesten vært en bemerkelsesverdig
enighet om å beholde de betegnelsene som ble introdusert av 1600-tallets historikere.
Historieundervisningen i USA og Europa foregår fortsatt i stor grad etter den samme
inndelingen som vi finner i læreplanen for Historie og filosofi 1. Middelalderen er og blir det
tusenåret som ligger mellom antikken og renessansen. Samtidig er det viktig at
historiestudenter er seg bevisst ordenes verdiladning. Begrepet ”middelalder” kan skape et
urettferdig negativt inntrykk. Kanskje var den ikke så ”mørk” som mange vil ha det til.
Renessansen på sin side flyter muligens på et overdrevent positivt ”image”. Det er for
eksempel et faktum at flere hekser ble brent på 1500-1600-tallet enn i middelalderen.
Redselen for djevler og demoner var minst like sterk i renessansen som på 1200-tallet.
Kontinuitet og endring
En viktig diskusjon som også har med periodisering å gjøre, er spørsmålet om kontinuitet eller
endring. Er det slik at historien utvikler seg gradvis i små skritt? Eller går den i rykk og napp
gjennom brudd og tilbakeslag? Fra et ståsted kan man si middelalderen representerer et brudd,
et tilbakeslag, i den historiske utviklingen. I flere hundre år har historikere hevdet at
middelalderen begynte da Romerriket kollapset. Sammenbruddet skjedde da den siste vestlige
keiseren ble avsatt i år 476. Antikken var dermed over, og i Vest-Europa forsvant store deler
av den klassiske kulturen. Gjennom nesten 1000 år var den borte, for så å bli gjenopplivet på
1400-tallet.
Nyere historieforskning har tonet ned bruddperspektivet. Det som skjedde i år 476, blir i dag i
større grad oppfattet som en episode. I stedet legges det nå mer vekt på kontinuitet.
Middelalderen var ikke en brå overgang til noe helt annet, men en videreutvikling av den
57
antikke kulturen. Historien handler om at samfunnsformer og tenkemåter tar opp i seg nye
impulser. Kirken sørget for at den romerske sivilisasjonen ikke gikk under, men ble videreført
på en annen måte. Da Romerrikets politiske organisasjon ble borte i 476, overtok paven
lederskapet over et åndelig Romerrike i vest. I øst er det vanskelig å se noe klart brudd
mellom antikken og middelalderen i det hele tatt. Keiserdømmet videreføres faktisk helt fram
til 1400-tallet.
Det samme resonnementet kan man bruke på overgangen mellom middelalderen og
renessansen. Selve begrepet renessansen markerer at den nye epoken var et brudd med den
gamle. Det er åpenbart at perioden 1400-1600 tilførte Vest-Europa noe helt nytt. På den annen
side har vi allerede sett hvordan flere av renessansens viktigste kjennetegn dukket opp så
tidlig som på 1100-tallet. Dermed kan man si at renessansen egentlig ikke var noe annet enn
en kontinuitet av middelalderen. Noen plutselig brudd var det i hvert fall ikke snakk om,
snarere en glidende overgang. (Du kan lese mer om dette i neste kapittel, side 000)
Oppgaver
Repetisjon
1 Hvorfor deler historikerne inn fortiden i epoker?
2 Hva legges det vekt på når en epoke blir definert?
3 Når og hvorfor ble begrepet middelalder funnet opp?
4 Hvilke innvendinger kan man reise mot middelalderen som epokebegrep?
5 I hvilken grad var overgangen fra middelalderen til renessansen et brudd eller en
fortsettelse?
Refleksjon
1 Er det egentlig så viktig for mennesker å ha kjennskap til fortiden? Er det ikke bedre å
leve i nuet og ikke bry seg om det som har vært?
2 Filosofen Friedrich Nietzsche (1844 – 1900) mente at historien var en byrde som
tynget menneskene og gjorde dem ufrie. Derfor burde de riste fortiden av seg. Er du
enig med Nietzsche?
3 Noen mener historiekunnskaper er viktige for at vi ikke skal gjenta fortidens feil. Hva
synes du om en slik tanke?
4 Hvordan defineres antikken som epoke? Hva har historikerne lagt vekt på når de har
satt merkelapp på perioden før middelalderen?
5 Antikk, middelalder og renessansen ses oftest i sammenheng. Lag en alternativ
epokeinndeling til den tradisjonelle.
58
Finn ut
1
Hvordan ble middelalderen oppfattet i opplysningstiden (1700-tallet) og i
romantikken (tidlig 1800-tallet)?
59